En juletradisjon du kanskje ikke kjenner til?

Juletradisjoner finnes i alle størrelser og farger, til glede og forargelse for noen og enhver. At slike tradisjoner blir enda mere interessante når man kjenner til hvordan de har oppstått har vi mange til dels sterke døme på. Eit slikt døme er historia om lutefiskens tilblivelse.

Av de mere ukjente juletradisjonene, finner vi en tradisjon fra Olderdalen, et lite dalføre øst for Trondheim, fra slutten av det forrige århundre.

Historien vil ha det til at da far i huset en første juledags formiddag ikke klarte å slå en av sønnene i å løse Rubik’s Kube, ble han så frustrert at han kastet denne (kuben, ikke gutten) i veggen, i et forsøk på å nyttiggjøre det adrenalinet han hadde produsert. (Han var meget opptatt av ressursutnyttelse.) Han fant fort ut at dette ikke var noe sjakktrekk, eller kinasjakktrekk, som de sa der i gården. Han følte derfor at han raskt måtte rette opp inntrykket av ustabilitet som han nok hadde skapt hos de tilstedeværende, og hadde ikke noe spesielt sterkt ønske om å tilbringe resten av jula sammen med folk i hvite frakker. “Hvit jul” var noe helt annet for han. Han utbrøt derfor spontant at “jeg hører hjemme i Kasteland (nei, det var ikke India han tenkte på) i Kasteland, i Kasteland, og alle de som kaste kaaaannn,  (gjesp), de hører hjemme i Kasteland”.

Dagens generasjoner fører tradisjonen videre.

Hvis vi hadde vært tilstede i dette huset, i dette øyeblikket, hadde nok vi også fornemmet den noe spendte stemningen som la seg som en ekstra, liten høytidsstund rundt familiemedlemmene, som stod klare til å sette seg bords til første juledags frokost. Og der! Midt på bordet, lyste løsningen mot han, i en rødfarge som stod så fint til hans egen noe uvanlige, men kledelige (fortalte hans kone etterpå), røde ansiktsfarge. Edamerosten! Kjøpt på OBS til drøye 20 kroner! Som skapt til å kastes! (artig slagord for en rund ost, men det kan jo få en lite heldig dobbeltbetydning også). Oppildnet av sin egen oppfinnsomhet grep far selv Edameren som om den var en liten håndball, og kastet den videre til yngstemann, som syntes dette var kjempestas og kastet videre til bestefar, som fortsatt var i stand til å fange opp en god lobb. Slik fløy osten mellom alle de som opplevde dette magiske øyeblikk, og veien var ikke lang til at man samtidig utbrøt et “God Jul”, mens osten fortsatte på sin ferd, i stadige nye baner.

Ja, slik var det det hele startet. Senere har selvsagt også denne tradisjonen blitt modernisert og videreutviklet. Bestefar er død. Osten kastes før man tar av den røde voksen (i dag selvsagt plast), og man roper “God Jul” for hver ny flight osten tar. Og alle tilstedeværende må kaste osten frem og tilbake (meget viktig) minst én gang med hver og en av de andre. Dette fordi noen, uvisst hvem, har fortalt at dette skal bringe deltakerne lykke til med overlevelsen av de resterende juledagene. Og det kunne komme godt med i de tider. Det samme kunne en dram eller tre gjøre. Innsatsen ble ikke akkurat mindre av dette, men det ble nøyaktigheten i avleveringene. Etter en del regresskrav fra stadig flere forsikringsselskap, sånn like utpå nyåret, har akkurat dette blitt sterkt begrenset de senere år, og hovedtyngden av væskeinntaket kommer i dag etter at seansen er vel overstått.

Hvis du skulle være en av alt for mange som ikke har hørt om denne tradisjonelle 1. juledags edamerostkastingen, kan jeg opplyse at den lever i beste velgående i søndre deler av Nord-Trøndelag, hvor dette i dag blir regnet som et mere sentralt element i julefeiringa enn selv marsipangrisen som lå i krybba.

Bildet viser dagens edamer, som har fått et mere tidsriktig uttrykk i sin påkledning, men som forsatt hører med til julen i et møblert hjem.

FORTSATT GLAD JUL!

Advertisements

Leave a Reply