Overgrep mot barn!

Ståle Fredriksen , assistentlege ved Sykehuset Innlandet, divisjon psykisk helsevern, hevder i en debattinnlegg i VG at : “Lekser er opphav til mer smerte, flere krangler og flere nederlag enn bensinprisene og eiendomsskatten noen gang vil bli”. Hvilken fantastisk vinkling. Enten er det fordi han så langt er assistent, eller så er det fordi han får for lite oppmerksomhet. Mest sannsynlig en kombinasjon.

Det fremgår videre at skolebarn har en “arbeidsuke på  45 timer per uke,inkludert SFO, mens voksne i full stilling jobber 37,5 timer per uke. Jobb? Vi som har sett fjernsynsserier som “Lærerne” og “Klasse 10B”, ser jo at dette kan være slitsomt også for de søte små, men å kalle dette arbeide, føler jeg er en alvorlig krenkelse av mange arbeidstakere. Kanskje assistenten selv ikke har det så ekstremt slitsomt innenfor sine 37,5 timer? Noe sier meg det.

Hva gjør hr. Fredriksen når han kommer hjem sliten etter en laaaang arbeidsdag? Starter kanskje han også på peset med å transportere de slitne små stakkarne ut på forskjellige aktiviteter som de skal fylle fritiden med. En fritid Fredriksen tydeligvis mener ikke eksisterer. Der ute er de på ballett og fotball. Blir svette. Kanskje får de et skrubbsår. Kanskje blir de mobbet. Uansett, dette synes da å være langt bedre enn lekseslitet, fordi det ikke skjer innenfor skolens tyranni?

I en litt større sammenheng føyer dette seg inn i rekken av holdninger som over tid har ført norsk skole dit den er i dag. Vi bruker mest ressurser per elev og oppnår de dårligste resultatene. På den annen side viser undersøkelser at norske skoleelever trives godt i skolen! (?) Realfag velges bort. Hver tredje elev fullfører ikke videregående. “Normal” studieprogresjon er i dag unormalt. Norge har for få doktorgradsstudenter. Vi er i ferd med kollektivt å velge minste motstands vei i alt for mange sammenhenger, og vi sørger for å innpode dette i barna fra et stadig tidligere stadium i livet.

Skolen overtar flere og flere av de deler av “livets lære” som tidligere lå utenfor skolen, hos famile og venner. Skolen har tatt på seg en formiddabel oppgave i å skulle gi ungene oppdragelse mot det en kan kalle alminnelig folkeskikk. Dette tar så mye av ressursene i norsk skole at det går på bekostning av undervisningen. Tenk bare på hvor mye tid som går til spille for å skape og vedlikeholde ro og orden i læresituasjonen. Ungene får for lite fysisk aktivitet i hverdagen, blir feite og svakelige. Løsning på det har vi selvsagt; mere fysisk aktivitet i løpet av skoledagen. Så utvider vi skoledagen med én time og innfører én time fysisk aktivitet. Hvem kan da påstå at det ikke “satses på skolen” i Norge. Kanskje det hjelper på Pisa-målingene neste gang?

Norges fremtid, den som kommer etter oljealderen, ligger innenfor kunnskapsområdet, eller det som går under begrepet Grønn hjernekraft. Skal vi som nasjon lykkes da, må vi sørge for at ikke lavkostland som India, Brasil og Kina går forbi oss også på det området. La oss fjerne leksene også, fortsette på minste motstands vei, men øke innsatsen på fysisk aktivitet, så vil vi i det minste få mennesker som har bedre helse til å tåle det livet som venter de når de er “ferdig utlært”, nemlig utenfor arbeidslivet.

Den svenske journalisten Maria Carling har sammen med den profilerte svenske barnepsykologen Elisabeth Cleve gitt ut boken Kost med måtebedre balanse i curlingfamilen. Curlingforeldre er et begrep fra den danske barnepsykologen Bent Hougaard hvor han bruker bilder fra curling, ved å hevde at Curlingforeldre gjør alt for å koste rent foran sine barn slik at de raskt, lett og smertefritt skal gli frem i livet. Et servicebarn, dvs, barn av curligforeldre, betjenes av sine foreldre uten at det stilles no særlig krav til barnet. Cleve har i stt arbeide møtt mange triste eksempler på barn som ikke fikk slite litt. “Mange av de menneskene vi beundrer har hatt alvorlige problemer de har løst, og nettopp derfor aner vi en dypere bunn hos dem.” sier Cleve. Motbakker kan være fint å ha vært gjennom. Det gir både bedre oversikt og en følelse av mestering.

Assistent Fredriksen bringer inn FN’s Menneskeretterklæring når han argumenter for at barnas arbeidsdag er alt for lang. Det var nok akkurat den situasjonen Fredriksen beskriver som gjorde det nødvendig med en slik erklæring! Få opp øynene Fredriksen, og kom deg ut fra din lille koselige hule på Sykehuset Innlandet. Du vil nok bli overrasket over at det faktisk finnes en verden der utenfor, kanskje så nært som på andre siden av gaten, som du ikke kjente til. En verden hvor det kan være en fordel at man allerede har lært seg å ta i et tak, før man snubler uforberedt inn i den. Balletten har nok bidratt til en god ballanse slik at man ikke snubler så ofte, og fotballen har nok også bidratt til en bedret kroppsbeherskelse, men den som faller der ute og ikke vet at man må reise seg selv, kan fort ende opp som en passient hos deg.

I VG står det at Fredriksen “har doktograd i uflaks”. Den forstår jeg. Mange av de som skal bære nasjonen byrder på sine skuldre i fremtiden vil si at det var uflaks at slike som han valgte å dele sine tanker med omverdenen. Noen kunne jo finne på å ta han alvorlig. Uflaks!

Advertisements

Leave a Reply