ALARM! – Stakkars hjelpemannskap! – ALARM!

Ved tidligere katastrofer har jeg vel ikke tatt ordentlig inn over meg hvilke umenneskelige belastninger hjelpemannskapene utsettes for. Nå derimot, når det er i ferd med å gå opp for oss, ja kanskje spesielt sett med norske øyne, at dette kan gå fra verre til verst, mener jeg det er på høy tid å rope alarm.  “ALARM!”

Liklukta er ikke det mest påtrengende (enda), men pressen har været blod over lengre tid. De som desperat trenger hjelpen imponerer oss, eller skal vi heller si skremmer oss, med sin selvbevissthet. Kall det gjerne stolthet. De bærer på et selvbilde som langt overskrider det vi andre innehar. Jeg må innrømme at til tider opptrer disse stakkars menneskene på en måte som gjør at det brister for meg, og jeg bryter ut i krampelatter. Latter? Ja, du leste riktig. Kall det gjerne en forsvarsmekanisme jeg er vel utstyrt med.

Men denne gangen er det altså først og fremst hjelpemannskapene jeg vil rette oppmerksomheten mot. En kan jo selv tenke seg hvordan det oppleves dag etter dag å se at man får utrettet så alt for lite. Utbrenthet og faren for posttraumatiske skader henger over de. Ikke bare må de hele tiden ha fokus på de lidende, men også deres pårørende. Pressen henger over skuldrene på de med sine ofte noe sære vinklinger. Det skytes høyt og lavt, og til tider blir de regelrett forvist fra arenaen. Ikke alle gir opp, men fortsetter å bidra så godt de kan fra litt avstand. Det aller siste er at man tar til orde for å organisere hjelpearbeidet på en annen måte. Det snakkes stadig oftere om å etablere alternative støtteapparat på siden av de nasjonale og overnasjonale.

Det har nå gått så lang tid at langt mere brutale og irreversible metoder tvinger seg frem hvis ikke dette skal føre til en ytterligere forverret situasjon. Igjen må hjelpemannskapene stå ovenfor et av mange dilemma. Når skal man kaste inn håndkledet, og si at vi har gjort det som var mulig, men herfra og inn til mål kan vi ikke hjelpe? Ikke bare de berørte, men hele nasjonen forventer jo at de skal utrette mirakler.

Som medmennesker lar vi oss relativt lett forskrekke over enkeltskjebnene, og lar det flyte over av vår hardt opparbeide empati. Det vi derimot ikke er så opptatt av før det er for sent, er gjenreisingens utfordringer. For den vil komme, i all sin gru. Nasjonen kan komme til å pådra seg skikkelig kollaps når det gjelder vårt nasjonale selvbilde og vår ære. Det kan føre til en sorgreaksjon som vil kunne gjenspeiles på BNP-tallene ut på tidligsommeren en gang. Det skulle ikke forundre meg at Jens vil måtte konstatere at sykefraværet ikke går ned i det hele tatt, og at stadig flere kritiske røster minner om den lovede satsingen på psykisk helsevern. Alt dette ligger på hjelpemannskapenes slitne skuldre nå.

Ikke det at jeg tror det hjelper dere så voldsomt mye, men jeg vil gi en stor honnør til dere alle. Vi forstår at dere gjør deres beste.

Så takk Johan Kaggestad, som nå ikke klarer mere. Takk Peter Mueller, som er forvist fra slagmarken og opp på tribunen, hvor han ligger som et sjurareir uten en eneste ung dame å forulempe. Takk John Nortug, som snart er fullstendig utslitt både av å telle penger, betale Petters Pizzaregninger, og av all reisinga, og som bare lengter tilbake til det gode gamle 9-16 livet i Malm. Takk Eirik Bøkko, som uttaler om Håvard at “han ville gjerne ha gått en god skitur tirsdag, men det nytter ikke. Håvard vil bare være i fred.” Men Håvard-gutten har forstått det han. Han gir f..n i støtteapparatets forbud mot å snakke med media. Uten rampelyset, ingen penger. Hvor interessant er egentlig skøyter uten en real dose inntriger og baksnakkelser?

(Jeg tar for ordens skyld også med Berit Riise når jeg først er i gang. Synd om du skulle føle deg forbigått også her. Dine tårer på skjermen i 2009 er vel det innslaget som sammen med bildene fra Gaza, gjorde sterkest inntrykk på meg, og ga mine omsorgsgener en skikkelig kickstart.)

Avslutningsvis vil jeg uttrykke et ønske om at vi skal komme oss gjennom denne vinteren også. Det er ikke alle forunt å klare det. En trøst for oss alle i denne skjebnestund må være at “idrett er en lek”. Noe annet skulle jaggu tatt seg ut 🙂

… Det vil som regel gå bra.

Advertisements

Leave a Reply