Årsak og virkning?

Av og til, eller for å være helt ærlig, alt for ofte, opplever jeg at pressen konkluderer på et for meg noe sviktende grunnlag. I går hadde Trønder-Avisa et oppslag hvor det konkluderes med at den nord-trønderske befolkningen blir friskere når “viktige” sportsarrangement pågår. Med all overtydelighet skinner det gjennom at det er den positive spenningen som forhindrer sykdom og annen fordervelse.

“Men da Petter Northug (selvsagt) & Co (resten av verden) var i mål, tok pasientstrømmen seg kraftig opp”, sier avisa. NRK fjernsynet fulgte opp med intervju med en overlege på Sykehuset Levanger, som bekreftet at de ikke hadde korridorpasienter på “akutten” under OL.  Men, at straks 5-mila var unnagjort, ble korridorene de samme, trivelige ferdselsårene som før OL. Han beklaget samtidig at sykehusets økonomi ble sterkt skadelidende (pling) ved at det ble så få pasienter. Og, ja, han forventet at det samme ville oppstå under fotball-VM.

Oppildnet av denne oppdagelsen fant NRK også en direktør i sykehusvesenet, og han hadde dress må vite. Og skjorte og slips. Med andre ord en overlevning fra før-Røkke-tid. Jeg antar at han hadde fått en liten briefing av journalisten før kamera og mikrofon ble slått på, for han klarte å få ut av seg at dette skulle de utnytte på en positiv måte, ved å ta unna en del av ventelistene under VM. Og så er det noen som mener helsevesenet trenger en samhandlingsreform! Her går jo kirurgi og humor, hånd i skalpell allerede.

Og min devise blir igjen; hvorfor spurte de ikke meg? Selv tror jeg ikke en døyt (?) på at man blir akutt friskere av å se på sport på fjernsyn. Kan det tenkes andre og mindre eksotiske årsaker til dette fenomenet? Kanskje er fjernkontrollen et mindre farlig redskap enn motorsaga? Godstolen et mindre farlig sted å oppholde seg på enn E6?  Fingre som spiseredskap mindre farlig enn kniv og gaffel? Kan det være at det å  brøle til Hellner, at han skal se til å holde seg unna staven til Petter, ikke innebærer den samme risiko for motreaksjon som å brøle til kjærringa om at nå må hun få den … rævva si i gir, å få maten på bordet?

Jeg har tidligere i denne bloggen ytret meg kritisk til deler av helsevesenet, og dette gir meg mere vann på mølla. Jeg blir skremt av en slik velutviklet evne til analyse som her blottlegges, og dette er mennesker som styrer over liv og død bl.a. ved hjelp av sine analytiske evner. Og selvsagt ble det hele nok en anledning til å gnåle om ressursituasjonen og pengesekken. Men hvis logikken holder vann (ikke nødvendigvis det samme som har gått gjennom mølla) har de kanske gjort seg selv en bjørnetjeneste. Er det kanskje bedre å gi Trond G et bein som helsedrettsminister, hvor han regjere et nytt, sammenslått, helse- og kultur- og idrettsdepartmentet? Da kan han benytte sin tradisjonelt store diversepost, også kalt sjarmør-posten, eller nettverks-posten, til å arrangere et nytt OL i Norge, i stedet for å kaste bort pengene på sykehus. Utfordringen blir å lage en evigvarende avslutningsseremoni.

God bedring! Nå er det mindre enn fire år igjen……..

Advertisements

Leave a Reply