“En ukjent er en venn du enda ikke har møtt”….

Det er min gode venn PRK8 som har viderebrakt også dette gullkornet, og sist helg ble det til virkelighet igjen.

Årets første bobiltur skulle gå nordover, men siste utsjekk mot yr.no, 5 minutter før avgang, konkluderte med at det måtte bli Sunnmøre. Kursen ble derfor satt for Dombås i første omgang, og vi holdt det gående til vi fortøyde bak bensinstasjonen på Bjorli i halv 2-tida onsdag kveld.

Nattelosji bak huset til Ole L på Bjorli

Litt småhustrig med noen få blå på utsiden, men Ole L kom raskt tilstede, og plutselig var det Himmelsprætt med sol fra høy himmel over Lesjatraktene.

Kristii Himmelfart startet ikke med den renselsen vi har for vane. Vannpumpa var kollapset. Egentlig like greit da den hadde vært noe lunefull en tid, og nå fikk vi sjansen til å bytte den på Åndalsnes neste dag. Slike pumper ligger jo ikke å slenger på enhver landhandel, men hos vår forhandler på Åndalsnes var vi nesten garantert at dette var hyllevare, så dette så lyst ut tross alt. Dagen ble tilbrakt bl.a. ved Trollveggen. Litt for stor rasfare til at vi kunne gjennomføre vår planlagte klatretur, la ikke noen demper på stemningen, snarere tvert i mot.

Vår i Romsdalen

 

Våren hadde sneket seg inn i Romsdalen og her møtte vi bjørker som struttet mot den himmelske stråleglansen med sine vårgrønne blader, mens en formelig kunne høre sevja rumle rundt forbi. Co-piloten mente det var elva jeg hørte. Vi ble aldri helt enige på det punktet.

Bokfink_ copy
Bokfinken forsvinner heldigvis ikke med e-boka.

 

 

Vannpumpa ble skiftet av maskinisten tidlig neste dag, og svært fornøyde med oss selv (især med maskinisten) ble Statoils nystekte, med biter av sjokolade, inntatt mens kursen ble satt for Ålesund, en by jeg har besøkt et utall ganger, og som jeg bare må tilbake til. I Ålesund har de lagt til rette for bobilfolket med egen parkering midt i smørøyet. Et flott tiltak av en kommune som vet at også bobilfolket legger igjen penger der vi ferdes.

Bobilplasser i Ålesund Havn

Men en ny side av Sunnmøre skulle åpenbares for oss på denne turen; Godøy.

Høgstein Fyr på Godøy

En alt for gammel venninne av copiloten og maskinisten har slått røtter der ute. Når jeg sier “alt for gammel” så er det fordi av og til når man gjenoppdager gamle bekjentskap, så har det gått alt for lang tid siden sist. Men, på samme måte som gammel kjærlighet, ruster heller ikke gamle vennskap. Ødelegges kan de nok, men det er ikke rust eller tidens tann som er årssaken. Det ble et kjempetrivelig besøk hos Wenche med familie, som fikk så alt for kort tid på seg til å komme over sjokket ved at vi faktisk kom til å stå på døra deres. 3 undersjøiske tuneler og én bru fra Ålesund, og der var vi. Og ingen av de to “gamle” Tuppen og Lillemor, ville innrømme at det var lett å se at mange år var gått siden sist.

Wenche viste seg å være en trivelig skapning som i tillegg var innehaver av et stykk ektemann, to stykk døtre og et stykk Golden Retriever. Wenche har vært flink. De så ut til å være både lettstelte og noenlunde dresserte alle sammen. (Jada Asgeir, jeg vet at du har hatt en finger med i  det hele du også 🙂 ) Trivelige alle sammen, selv om familiens aller yngste ikke ville la meg delta i ballspillet, men det vil jo egentlig de færreste retrievere.

Og PRK8’s ordtak viste seg å være riktig…

Tiden i godt selskap går så alt for fort. Plutselig var søndagen der, og vi kunne ane et snev av skjortestivelse i lufta, selv langt ute på kysten. Oppbruddets tristess ble skjøvet og skjøvet forran oss, men ble omsider et tilbakelagt stadium, og vi la ny kurs mot innlandet. En lang kveld, og deler av natten, opp Raumadalen i 15-16 varmegrader kl 0100, førte oss forbi flomstore fosser i mørket. Og da vi neste morgen våknet til sure horn, og hissig nasjonaldagskommunikasjon mellom voksne med ansvar for rene klær, og barn med ansvar for å ha det gøy, forstod vi at 17. mai hadde tatt av på utsiden av bilen.

Etter en rolig frokost (det regnet bare på utsiden), anså vi alle barnetog 2010 for å være historie, og vi kastet derfor loss med kurs for Dovrefjell. En falsk melding om sperret E6, ga oss unnskyldning for å børste støv av diverse kraftuttrykk for anledningen. Heldigvis var veien åpen den, og bød på mange storslagne syn. Schwære fosser, og stor moskus.

Det er alltid godt å komme til brygga hjemme etter en slik tur. Godt å gå i gang med å planlegge neste. Er bare tida og veien nå, før høsten og vinteren kommer…………

Advertisements

One thought on ““En ukjent er en venn du enda ikke har møtt”….”

  1. Kjempetrivelig Willy! Veldig god beskrivelse av en åpenbart vellykket tur med “slagskipet”! Flotte bilder som understreket en flott tur. Var selv en tur på Dovre og kom over 3 store moskus ved foten av Dovreplatået (helt øverst i Drivdalen).. Flott, ikke sant!!

Leave a Reply