Petter,….. den store?

“Nei nå må du gi deg, eller så må du la meg gå ut i hagen for å skvette litt”. Mira må opp i øyekroken med den ene labben for å tørke opp. Jeg merker at etter som årene har gått har hun stadig lettere for å få tårer i øynene når latteren presser på.  Grålysingen denne desembermorgenen, kun 2 dager før solsnu, har så vidt gitt oss en oversikt over det lokale dyrelivet slik det arter seg i minus 14. De mest morgenfriske av dompappene er på plass for dagens første måltid, og naboens katt har listet seg forbi på jakt etter andre kjøttretter. Gjerne noe som går på fire, og ikke har så til de grader lett for å ty til vingene.

En kjøttmeis blåser seg opp til størrelse XL for å holde på varmen, og starter sin slitsomme jakt på næring. Kikke rundt. Katt i sikte? Rovfugl i sikte? Passe avstand til de verste mobberne blant dompappene? Start i retning mater 2. Nødlanding, ups! Grabbe tak i ett frø. Avgang. Landing i mer kontrollerte former. Hakke frøet mot stammen. Spise. Jeg er fortsatt forundret over at dette kan gi et positivt nettoresultat rent energimessig.

De aller fleste av arten Homo Sapiens har lagt igjen eksosskyene sine ned veien, på vei til dagens dont, hva nå enn det måtte innebære. En tur til NAV, skolen, jobben, på jakt etter billig ribbe, eller kanskje bare på Statoil for å fylle kaffekoppen? Hva vet vel vi? På den annen side; vi trenger ikke å vite heller. Vi har det fint her vi er. Midt i vår verden, Mira og jeg. Også Tanya da, selv om hun fortsatt ligger og snorker under bordet.

Dagens aviser medførte at vi har tatt oss en pause fra våre drittsamtaler, eller søppelprat som Mira kaller det. ” Den gutten skulle du tatt med på dressurkurs!” Hun grynter av inneklemt latter. Hun er litt handikappet der, når det gjelder å iverksette latterbrøl. “Men John hadde vel ikke tillatt det vel? Han hevder jo til stadighet at Petter ikke har gjort noe galt.”

“Du husker den gangen da jeg ikke oppførte meg helt bra på den lydighetskonkuransen? Da han der flotte Boarder-guttten kom løpende og luktet på meg der bak i det aller helligste?” Jo, jeg må innrømme at jeg ikke har glemt den episoden helt, selv etter 6 år, og det er sikkert slik det er med pappa John også, selv om han later som ingen ting. Forresten ikke så helt lett for han heller. Barneoppdragelse, og samtidig oppdragelse av sin egen sjef, må da være en krevende øvelse. “Du ble ikke sint, du sa jeg var den fineste hunden” minner Mira meg om, og ja, der kom den. “Det er jo det pappa John gjør også” sier jeg, og synes dessuten at dagens tema er utdebatert. Det er da grenser for hvor mye tid vi kan bruke på en slik fillesak. Om ikke media har andre ting å ta for seg, har da vi viktigere ting fore. Fóre fuglene for eksempel.

“Men,” Mira er en hund etter å ville ha det siste ordet, “det bildet av han Petter på Værnes, minner meg om den gangen jeg gikk saaakte tilbake til deg, og visste, at du visste, at jeg hadde spist på en bæsj ute i snøen”. Du har sannelig rett Mira, men det er ikke alle minner det er like lurt å ta frem. “Hva med valget i Hviterussland. Åssen gikk med han der Ljukasjenkovitsch eller hva han nå heter? ” Ja, den bikkja er ikke sann. Men en hund etter aviser, det er hun!

Tror nesten vi skal klippe noen klør i dag også jeg. Ble plutselig så inspirert. Hviterussland! Valg?

Advertisements

Leave a Reply