Takk, sei ho!

Det er noe stusslig å komme tilbake til sitt fødeland etter noen uker i Spania. Og nei, jeg tenker ikke bare på været.

Med skråblikket i beredskap var jeg i dag på et såkalt supermarked for å etterfylle litt i spiskammerset. Der sitter det 4 kassadamer/-herrer og vanen tro spør de hver eneste kunde om man ønsker kvitteringen. Litt rart at det egentlig er noe å spørre om i en tid hvor myndighetene oppfordrer oss til å få kvitteringer for alt vi betaler for, og vi rett utenfor døra kan bli innhentet av en vekter som lurer på om vi kanskje har mere i posen enn vi har betalt for. La nå det ligge. Det jeg reagerte på var at ordet takk har blitt borte.

I Spania venner selv en trønder seg fort til (u)vaner som å inkludere ord som takk (gracias), kan jeg være så snill (por favor), eller unnskyld (por favor eller perdone). At de i tillegg benytter, det som i Trøndelag ville blitt oppfattet som “flottenfeiersk” (nytt ord?) , señor når de snakker til meg, gjør ikke samtalen mindre trivelig.

Men så til vår hjemlige butikk i dag. Jeg merket meg at av 4 kunder foran meg, og 3 i nabokassen, svarte samtlige enten nei eller ja, på spørsmålet om de ville ha kvitteringen. ordet takk var fullstendig fraværende.

Etter å ha kommet hjem og prekvirert varene, begynte jeg å tenke “stort”. La oss si at det i gjennomsnitt tar 3 minutter å betjene én kunde. I den butikken jeg var er det 6 kasser, men la oss si at bare 4 er ca 100% belagt. La oss videre anta at butikkens åpningstid er fra 09 til 21 dvs. 12 timer. Det betyr at i denne butikken får 960 kunder dette spørsmålet om kvitteringen hver dag. I løpet av en uke 5760 kunder, og i løpet av et år ikke så langt unna 300.000 kunder. Det var det jeg mente med å tenke stort. Så til saken. Fraværet av ordet takk må da representere en hittil ikke tenkt på, i hvert fall ikke av meg, effektiviseringsgevinst?

300.000 ganger pr. år slipper man lydforurensningen av ordet takk. Med et stadig større innslag av presenile, som må tenke seg om en ekstra gang for å finne ordet. Med stadig flere såkalte nye landsmenn som også må lete i hjernekista for å finne ordet, skjønt de har vel av kulturelle årsaker lært seg ordet takk som et av sine aller første norske ord, vil dette bety raskere avvikling av våre handlerutiner. Butikkene kan kanskje snart kutte inn på åpningstidene, og like mange av oss kan handle like mye allikevel. Tror ikke mange har tenkt på dette nei!

Med svineinfluensaen, som jo ble en stor skuffelse for helsemyndighetene, friskt i minne, kan man jo bare tenke seg til hvilken utbredelse denne ville fått dersom 4,9 millioner nordmenn skulle gått omkring og sagt ordet takk rett opp i ansiktet på hverandre. Det er bokstaven T som er problemet. Den uttales av de fleste av oss, hvis man ikke benytter seg av tegnspråk, med en liten, men effektiv, utblåsning mellom fortennene. Bare prøv selv så forstår du hva jeg prøver å si. Her skal jeg ikke gå i volumberegninger, selv om også det ville vært interessant, men bare konstatere at 300.000 stk takk, bare i “min” butikk, nok ville ført til at innkjøpet av vaksinen i 2010 ville vært mye lettere å forsvare.

Av ulemper ved å fjerne dette, for oss nordmenn så uvesentlige ordet, vil jeg bare nevne én. Vi blir feitere av det! Det er nemlig ikke lite hverdagsmosjon, eller kvardagsmosjon som Yngvar ville sagt, vi går glipp av. En akseptabel uttale av ordet krever nemlig, uten at vi legger merke til det, det er jo det som er det fine med hverdagsmosjon, at et utall muskler og sener beveges. Ved å utelate ordet kan vi positivt si at vi sparer energi som vi  i stedet kan bruke til å slå floke innendørs, og dermed bidra til å redde kloden. Men, og her er det all mulig grunn til å rope et varsko, er vi ikke veldig forsiktige her, og kompenserer for aktivitetsbortfallet, blir vi rett og slett feitere av det!

Takk, sei ho!

Erlend og Marie var to små nabobarn av oss for en par mannsaldre siden. Erlend var en støttende storebror på hele 4 år, mens Marie nok fortsatt var i den alderen da ordforrådet var sparsomt. Hvis de for eksempel en dag fikk hver sin is, sa Erlend takk, og tilføyde raskt på vegne av sin søster; “takk sei ho!”.

Lurer på hvordan Erlend er i dag?

Takk for at du har hengt med helt hit!

Advertisements

2 thoughts on “Takk, sei ho!”

  1. Ikke dårlig observert det Willy! Helt enig i dette. Du har åpenbart vært på høflighetskurs i Spania og ser etter hjemkomsten hvor dårlig det er fatt her hjemme. Lurer forresten på om det er bare vi Trøndere som er så ujøflige eller om det også gjelder andre land så som Østlandet, Sverige, Danmark etc.?! Tusen TAKK for din observasjon!

  2. Hei

    Morsomt å ha gjort inntrykk selv om det er lenge siden 🙂 Hverken jeg eller Marie husker dere, men vi husker hunden deres Monty. Per, Vigdis og Marie hilser så mye tilbake. Marie har blitt meget talefør og trenger ikke lenger noen til å ta ordet for seg.
    Takk for et morsomt innslag i hverdagen.

    Erlend

Leave a Reply