Generasjonsskifte under en høyere vintersol.

De var ikke vanskelige å få øye på på dagtid. Store ”solhatter”, mørke, vide klær, høyde 1,65-1,70 , og alle så ut til å være 83,5 år. Med en søppelsekk, eller noe redskap i nevene. På nattetid derimot, var de bare skygger som gled gjennom gaten. Låste seg inn en port, satte på vanning, skulle ikke vanne når solen var oppe, vann var kostbart, og grep en feiekost for å fjerne noe nedfall fra trærne. Alltid så stillfarende at Señores de noruega, ikke skulle våkne.

”Vår” utgave het Manolu, og var som de andre, et stort smil når han kom anstigende på dagtid for å hente lønn, eller diskutere et eller annet som skulle gjøres. Å diskutere var for øvrig en utfordring når ingen av deltakerne kunne i det minste ett felles språk, og hørselen ikke var Manolus sterkeste side. Analfabetismen hos hans generasjon gjorde det ytterligere krevende å kommunisere. Å skrive ned ting som skulle gjøres, kjøpes, eller huskes av andre årsaker, kunne man bare glemme.

Skulle man ha kontakt med han, var en telefonsamtale det man måtte ty til, og var man direkte uheldig traff man på både et barnebarn, et barn og mor selv, før Manolu ansluttet seg til telefonrøret. Slik var det der i gården. De var vel n’te generasjon småbønder, med noen åkerlapper litt lengre nord på øya, hvor de hadde sauer og geiter, og mye manuelt arbeid under solen.

Selv syntes jeg det var vanskelig å forholde meg til en gammel kar med et stort smil mitt i sitt læraktige ansikt, hvor en masse høflighetsfraser, tror jeg, fremkom med stor hastighet. At mye var ”bueno” var lett å forstå, men det var også omtrent det eneste.

Hvis jeg var alene i huset når han stakk innom, sleit jeg fælt. At ikke jeg kunne et ord spansk den gang, var slett ikke hans problem. Han kompenserte for min kunnskapløshet ved å øke lydnivået. Jeg hadde lært at jeg kunne dempe han ved å tilby et glass aqua fria, som han smilende inntok, for så å gå i gang med den videre kommunikasjonen.

Manolu kjørte oss med stor stil til flyplassen, i sin gamle Seat, og med meget god margin til fartsgrensene. “Hasta la vista”, som jeg da hadde terpet på de siste kilometerne, ble avlevert med det jeg trodde var eleganse. Og Manolu hilste oss, ikke minst familiens señorita, som hadde blitt så stoor, nesten 40, en god reise nordover.

Nå har tidene skiftet også der, og en ny generasjon har kommet frem. Her snakker vi ikke om analfabeter som bukker for sine señores, men som sine forgjengere, er også de ute etter arbeide. ”Å arbeide er min gave til Herren”, uttalte en unggutt som fikset noe for oss på spanjolenes ”juleaften”, som er den samme som vår Hellige tre kongers aften.

”Vår” nye handyman er Victor. Russisk, med norsk stefar, og bosatt der nede de siste 10 årene. Victor er tidlig i 20-årene, studerer på kveldstid, og surfer på dagtid. Da er det ikke nettsurfing det dreier seg om, men ”dans på bølger” som han forklarte meg. Her er det ikke spor av analfabetisme. Victor snakker spansk, russisk, engelsk, og kan de mest vanlige norske fiskeslagene. Victor har bankkonto, mobiltelefon, epostadresse og selvsagt er vi allerede ”venner” på Facebook.

Manolus gamle Seat er erstattet av en nyere Hyundai, og Victor, som den pasjonerte surfer han er, kjører meg til flyplassen barbent. ”Må vedlikeholde følsomheten i fotsålene”, forklarte han meg da jeg påpekte hans mangelfulle fotbekledning der vi sto ved flyplassen. Jeg fant ingen som helst grunn til å trekke dette i tvil.

Så her er vi, Victor og jeg, på Facebook. Lettere å kommunisere nå, gjøre avtaler, eller rett og slett si “hei”. Eneste ulempen er kanskje at Victor nok vil utfordre meg på spanskkunnskapene fremover. Han har allerede forsøkt seg. ¿Cómo te llamas?, sa han med et lurt smil en dag. Og fortsatte, ”now you have to answer me”. Og smilet ble ikke mindre da jeg relativt (lyn)raskt parerte med “Me llamo Willy”

Selv om Manolu hadde kunnet engelsk, har jeg vondt for å tro at han noen gang ville tatt frasen ”you have to” i sin munn sammen med oss.

Ny tid, nye mennesker. ¡Y me encanto!

Advertisements

Leave a Reply