Våren er her.

Ikke før hadde jeg rukket å bla over til aprilarket på kalenderen, så var våren der. Snakk om at kalenderen er til å stole på.

Denne lenge etterlengtede årstiden da lyset, de første trekkfuglene, hundemøkka og naboen dukker opp igjen, har landet her hos meg også. Og alt skal gjøres. Alt som jeg bare har gått omkring og gledet meg til å ta fatt på, “roper” på meg uansett hvor jeg ser eller beveger meg. Sukk. Det kan bli for mye for en kropp som enda ikke helt har forstått at startskuddet allerede har gått.

Nå har det vært et par dager med nærkontakt med landskapet innenfor tomtegrensene. Busker som skal beskjæres før sevjen stiger, ble skåret for sent i år også. Hos meg har jeg følt at sevja har steget siden rett etter at de siste nyttårsrakettene bare var noen glør og dukket opp som et beløp på kontoutskriften. Men, skal det skjæres, så skal det skjæres, som hun ikke sa kjerringa mot strømmen.

Etter en lang dag i de mest ubehagelige positurer, har kvisthaugen blitt et nytt innslag i landskapet. Et forsøk med fyrstikker ble etterfulgt av et forsøk hvor brennegenskapene ble forsterket med sterk dynking med white spirit. At sevja var steget ble bekreftet, det var rett og slett ikke tørt nok, og jeg måtte ty til manuell fjerning av kvisthaugen.

Nå har jeg funnet frem den fliskutteren jeg hadde glemt at jeg hadde, og med hørselvern med innebygd radio, har jeg i dag vekslet mellom NRK Trøndelag og egenfremført småbanning og uffing.  Kvisthaugen nærmer seg et nivå jeg kan tillate meg å være bekjent av å ha liggende i hagen i opptil flere dager fremover.

For litt siden oppdaget jeg at jeg gikk omkring i relativt godt humør og av en eller grunn hadde begynt å småsynge  på Svantes Lykkelige dag. Rart hvordan hjernen lever sitt eget liv til tider.

Så nå, det vil si “om litt”, er kaffen klar. På tide å sette seg ned å kose seg i ly av kvisthaugen, og bare drømme om den dagen da det verste er over og jeg kan gå over i nyt(t)efasen.

Advertisements

Leave a Reply