Høy og mørk!

I går skjedde det noe nytt som ga påfyll  til mitt allerede velassorterte liv.

På min ettermiddagstur langs stranda, ble jeg praiet av en liten spanjol som fektet og gestikulerte relativt ubehersket må jeg si, min erfaring med den slags moves brukt som målestokk. Nei, det var ikke timeshare eller ananas han ville prakke på meg. Han ville tilby meg en jobb! Litt lengre bortenfor holdt et filmteam på å gjøre opptak, og det viste seg at denne stutte karen kom derfra. De trengte flere statister til en scene, påstod han fra der nede, og de hadde spottet meg på avstand som en flott kar som kunne fylle en av disse.

Jeg dro litt på det før å gjøre meg litt kostbar. Alt har jo blitt så kostbart her nå, så nå skal de få litt igjen, tenkte jeg. Men han kjørte på som en headhunter av klasse, og mente at det de trengte akkurat nå var en kar som var høy og mørk. “En mann for de store anledninger” som han utdypet det med. Nå er kjappspansken min fortsatt litt på stiklingsstadiet, så det kan jo være at det inntrykket jeg fikk, ikke stemte helt med det han sa, men man vil jo så gjerne bidra. “Gjøre en forskjell”, som alle går rundt og messer. Det endte selvsagt med at jeg tok utfordringen, og spradet etter han bort til cruet.

Det ble litt venting. Hva hadde vel en nyervervet erfaring fra filmbransjen vært uten venting? Interessant ble det! På settet var det 4 usedvanlig lettkledde, unge damer, som kikket, ja det er vel å ta i å bruke uttrykket “begeistret” her, men med positiv interesse, på den nyankomne, Det vil si meg. Den høye og mørke. Min naturgitte oppdragelse sa meg at det beste jeg kunne gjøre i situasjonen, var å gjengjelde interessen, ja jeg kunne sågar hive på litt begeistring også. Ventetiden gikk derfor altfor fort. De var 4 som kikket på meg, mens jeg var alene om å kikke på de.

Klart tida gikk fort!  Mye å betrakte. Antrekkene kunne måles i kvadrat centimetre, men i sum ble det vel et par kvadrat desimetre, som hadde faktor 100, tenker jeg. Resten av de nye kollegene mine, det vil si det som ikke var tildekket, kunne lettere anslås i kubikk-et eller annet, men dybdesynet mitt sviktet på grunn av inntrykkene, slik at det hele ble litt todimensjonalt.

Etter alt for kort tid, spraket det i kommunikasjonsutstyr, og kommandoord gjallet. Nå skulle stjerner funkle! Selve instruksjonsbiten ble en liten nedtur, det må jeg innrømme. Her skulle jeg, den høye og mørke, slentre langsetter stranda, og for all del med blikket festet i horisonten et sted. Enkelt! Særlig for meg som har slentret så mye fra før.

Etter 7 opptak var de fornøyde. Ja, jeg var jo ikke helt alene i bildet når dette foregikk, så jeg regner med at det var en eller flere tullinger blant de andre vel ett hundre, som selvsagt ikke klarte å stokke beina sine. Nok om det. Ikke alle kan være naturtallenter. Sånn er det med den saken.

Å inneha en statistrolle, er jo ikke noe nytt for meg. Det har jeg gjort ofte. På hjemmebane har akkurat det nesten blitt å se på som en livsstil. Utenfor hjemmets lune arne, har jeg imidlertid fått godt, ja nesten uforskammet godt, betalt for den slags, så etter at opptakene var avsluttet tenkte jeg at jeg skulle avvente situasjonen noe. Henge litt med de andre på settet. Holde NIE- og kontonummer klart. Men, nei. Ingen tegn på at man skulle dra i gang noe administrativt rituale. Jeg la forresten merke til at vi var blitt veldig få der mellom sperringene. “Snublerne og passgjengerne” hadde dratt hjem. Noen av de mest interessante kollegene mine, hadde forsvunnet inn i “telt-leiren”. Sannsynligvis for en refreshment eller en snack sånn på tampen. Sånn før kveldens sosiale aktiviteter skulle spikres.

Som den høye og mørke, så jeg ingen grunn til ikke å ta for meg av facilitetene. I garderobeteltet ble jeg bestemt, men jeg tror det også var hyggelig, vist bort. Jeg hadde jo ikke noe klesskift å gjennomføre. Ikke så jeg mye klær fra Stormberg der heller, så det var like greit. I kantineteltet var det ingen isoporboks med akkurat mitt navn på, så jeg løftet på sperrebåndet og krøp under. Ut i friheten. Bort fra denne liksomverdenen som så mange higer etter å være en del av!!

Neste gang en talentspeider stanser meg med spørsmål om jeg er interessert i en rolle, og jeg tror ikke det varer så lenge før det skjer nå som jeg er en del av miljøet, skal jeg først spørre han om jeg får egen klappstol og isoporeske med mat. Han, eller hun, skal klart forstå at her er en kar, som ikke bare kler store anledninger, men som også kjenner sin bransje.

PS! Ser du meg på spansk fjernsyn i løpet av et par år fremover, hører jeg gjerne fra deg. Hadde nok vært artig å se seg selv funkle på skjermen, men Atlanterhavets dønninger som bakteppe DS!

 

 

Advertisements

Leave a Reply