Når noen går feil…

Det kan jo være en sammenheng, men jeg tror mere det er et resultat av tilfeldighetenes spill. Hjemme i Norge har vi etter flytting til leilighet, kommet i en situasjon hvor akkurat vi har fått gatenummer 62, og vår leilighet ligger veldig nære avkjørselen til en annen eiendom som også har nr. 62. Etter et halvt år på ny bopel, har vi som en følge av denne situasjonen hatt 3 pizzabud på døra, 2 rørleggerbedrifter, Posten, kommunens hjemmehjelpstjeneste, 3 drosjer, Schenker og en kar i 80-årene på sparkesykkel. Nei, du leste ikke feil. Han var riktig så stilig antrukket med jakke, skjorte og slips, samt en sammenleggbar paraply, elegant plassert på sykkelstyret. Jo, han var ved sine fulle fem. Ingen tvil. Måtte jeg bli slik jeg også.

Her på hytta, 450 mil hjemmefra i retning syd, ble jeg vekket kl. 03:00 i natt ved at det ringte på fra gaten. Jeg ventet ikke akkurat besøk på den tiden, så etter å ha konsultert klokka, kom jeg til at det nok var kunder til «Godtebutikken» som var blitt satt av utenfor feil adresse. Det kan virke som om det går i halv- og heltimes leveranser der i gården, så klokken «hel time», kunne tyde på det. Slike feilnavigeringer har skjedd før, og hovedomsetningen foregår nok i de stille nattetimer. Godtebutikken ligger et par hundre meter unna, og ville vel i et næringsregister være klassifisert omtrent som «Omsetning av nytelsesmidler, og tjenester naturlig tilhørende».

Jeg ble liggende å vente på flere forsøk på å påkalle min oppmerksomhet. Det ble med det ene, men hjernen lever til tider sitt eget liv, så jeg ble liggende å tenke. På hva, vet jeg ikke, men Ole L viste seg ikke, så jeg dro på en shorts og entret verden utenfor. Noen trinn videre opp på takterrassen, og jeg befant meg 3 etasjer over gatenivå. Høyt nok til at stjernehimmelen ga seg til kjenne, og jeg kunne føle meg veldig liten, og bekreftet som en del av dette «hele». Tror jeg, og håper jeg.

Takk for forstyrrelsen du, eller dere ukjente, som vekket meg. En nattetime her i dalen, med gresshoppenes gnissing, og en liten buldring fra et ventilasjonsanlegg som roper på omsorg, kan gi en ro i sjelen som er vanskelig å forstå unntatt når man er midt oppe i den. Her var ingen biltrafikk, ingen gartner som utnyttet nattetimene til å tjene noen svarte euros. Jeg strakte opp en hånd og kunne ta på en stjerne. Og bakenfor alt, spilte havet som rullet inn mot en av de siste rullesteinstrendene, sitt eget bass-parti, og fylte ut tomrommet i lydbildet. Stillheten er ikke alltid helt stille.

I kveld har jentene på Godtebutikken hatt samling ute i hagen. På meg virket det nesten som en parallell til diverse kickoff-samlinger man har deltatt på. Før nye prosjekter skal «kickes» i gang, eller nye programpakker skal slite ut en stakkar, i effektivitetens navn.

Latinske rytmer har i en kveldsstund muntret selv en gammel gubbe fra Kaldtvekkistan. Det har vært mye allsang og hørbar glede. Sannsynligvis godt understøttet av kunstige stimuli. Omtrent som på et vellykket julebord. Lydmessig kunne det hele fortone seg som en samling ungjenter som undertrykker nervene før en viktig audition, og kanskje er det nettopp det, ved å ta det hele som et fellesnummer. Én stemme kom imidlertid igjennom helt alene i en liten Shakira-inspirert sang. Etter den ble det stille. Veldig stille. Jeg også.

Når noen går feil, får det alltid en konsekvens. Noen enkle og banale. Noen til det bedre. Andre fatale. Vi har fått mange, og ofte litt overaskende besøk på døra, og jeg har hatt en nesten-religiøs nattetime under en sydlig himmelhvelving. En ung jente, med den nydeligste stemme, ble ikke den sangerinnen jeg tror hun må ha drømt om å bli.

Advertisements

Leave a Reply