Jan

Det var noe kjent, men samtidig ubestemmelig over skikkelsen. En slank gammel mann som var blitt hjulpet ombord med rullestol. Selvsagt var det en som måtte, ja bare MÅTTE ha plassen sin ved vinduet slik at han som allerede satt i midtsetet, og hadde store problemer med bevegeligheten, måtte reise på den stive kroppen og ta seg ut i midtgangen. Det var lett å se at det var med store smerter. Det var også lett å se at det kom til å bli en masse ledige seter, men cabinpersonalet var for opptatt med å beundre hverandres øyenskygger og ditto, til at de orket å bry seg

Ved innsjekkingen på neste flight, ser jeg den samme karen bli hjulpet om bord. Noe murret oppe i mine grå, også denne gangen. Det slo meg at dette kunne være menneskeliggjøringen av et photoshoparbeide. Et ansikt med kjente smilerynker og blå øyne, lagt inn i en for meg ukjent bakgrunn.  «Har du billetten klar» spurte han som trillet, og det var da jeg hørte svaret, at jeg fikk enda ett element på plass. Stemmen! En stemme jeg ikke har hørt siden 1983. Der var den igjen. Denne gang pakket inn i et menneske jeg ikke kjente? Kan man låne bort både smilerynker, øyne og stemme?

Uroen ville ikke forlate meg, og høyt over Erins grønne ø, tok jeg mot til meg. Dette måtte jeg bare finne ut av.

Det VAR Jan!! Transportøren fra nord, som alltid boblet over av glade kommentarer, og som spratt opp i førerhuset, sine litt for mange kilo til tross. Jan som var hjelpsomheten selv, kjørte varer fra Østlandet til Nord-Norge til alle tider. Stod og ventet utenfor ved åpningstid. Stort sett med en artig kommentar på vår bekostning, eller velartikulert nordnorsk bannskap over dårlig brøyting, avgifter eller feriebiler. «Hælvetes badegjesta!».

Tynn, gråhåret, og krokete, med et ansikt som tydelig viste hvor krevende det var å sitte i Norwegians standardsete. Det var nesten ikke til å fatte. Men gleden over å ha blitt gjenkjent var veldig synlig. Øynene ble blanke og smilerynkene ble fremkalt, men de sedvanlige ramsalte, nordnorske kommentarene var borte. Antakelig tapt gjennom mange og krevende sykehusopphold. Slike gjør mye med folks selvbilde.

Så her var vi, over 30 år senere. Begge klar over at livet ikke er for amatører, og at vinnerloddene i livets lotteri er i klart mindretall. Tårene kom. De gjør lett det, når man har vært gjennom det Jan har vært.

Jeg så hvor glad du ble, Jan, da jeg foreslo at vi skulle dra på biltur sammen, en helg hvor du ikke skal til behandling. Nå håper jeg bare formen kommer seg så mye av varmen og opptrening, slik at vi kan gjøre dette. Jeg skal forsøke å gi deg litt tilbake for all glede du spredte rundt deg den gangen da vi begge hadde en fremtid som lå der og bare ønsket oss god seilas videre.

 

 

Advertisements

Leave a Reply