Euroen

De siste par årene har valutakursene, og særlig kursen på Euroen, nesten overtatt Yr sin rolle som mitt anker i hverdagen. Ikke fordi jeg har startet som valutaspekulant, men fordi jeg har hatt en god del utgifter som skulle betales i Euro. Å regne, nesten på refleks, alle priser om til norske kroner, for å få en forståelse av hvilke beløp en snakket om, er utviklet til en perfeksjon. 8-gangen var en favorittøvelse allerede på barneskolen, og de siste årene har den kommet til nytte mere enn noen annen gangetabell. Ved å bruke 8, fikk man samtidig en «buffer». «Hva står Euroen i nå da?» kunne noen spørre. «Sju og noe, men jeg bruker å regne 8-gangen for å være helt sikker» var min melding. Omtrent slik var verden der utenfor. For eksempel her nede.

euro-145386_960_720

Jeg dro tidlig til byen i dag. Jeg liker det. Litt svalere, og litt triveligere før alle All inclusive-erne har rukket å få på seg både slipperser og morgenbufé. Jeg endte fort opp på Bar Las Marañuelas, hvor Marthe og hennes stab igjen begynner å bli på nikk. Et herlig sted. Byens beste beliggenhet hvis en vil nyte både eksos og havluft. Akkurat passe autentisk til at bestikket er møkkete. Ingen innkaster. Ikke en gang en ansatt som prøver seg på norska. Her kan jeg sitte og drøse. Se på livet og reflektere. Mennesker av alle størrelser og fasonger passerer i fri dressur.

Når de første britene kommer tuslende på vei til Farmacian for å få noe mot soleksemen, har de mere fargerike gjestene allerede troppet opp. Her kommer kommunens damer som feier fortauene med palmegreiner, tørker av benkene langs promenaden, og til og med pusser rekkverkene av rustfritt stål. Postbudet, med sin knall gule Vespa, parkerer ved fortauskanten. Gutta med septikkbilen finner en parkeringsplass på tvers av fotgjengerfeltet, og mødrene som har levert ungene i barnehagen, samles til formiddagskakling. Alle føler berettigelse til en formiddagspause nå. Her er nyhetsutveksling, her er trøst, her er varme. Jeg elsker dette stedet, på denne tiden. Kaklingen går relativt jevnt i denne perioden. Når noen er på defensiven, er andre høyt oppe. Det jevner seg ut.

I dag ble tankene mine avbrutt av et høyt utrop fra en eldre dame. Jeg fattet ikke straks hva som var krisen, men hun ble ikke blå i ansiktet, og holdt seg stødig på beina, så det var nok ingen stor krise i hvert fall. Eller? Damen var stilig antrukket, helt klart española, og så ut til å ha hatt kurs for banken. Måtte vel bare krysse over terrassen for å si hola til noen venninner. Nede på fortauet, stanset en noe forvirret spansk mann som nok var i sine beste år. Han hadde en del å frakte på. En kan vel si han var mere bygget for last, enn for fart, Hunden han hadde i bånd, var en slik Paris Hilton-variant. Tynn og permanent lettere oppskaket. Lett å se på de begge at der i gården ble det ikke mye rester. Dialekter er ikke alltid lette å få orden på. Så heller ikke her nede. Ordet «monedas» fløy gjennom luften, og jeg begynte et øyeblikk å tro at madammen var en innbarket pengeinnkrever. Mannens kroppsholdning og ansiktsuttrykk kunne også understøtte en slik antakelse. Han prøvde så godt han kunne å vri seg ut av situasjonen. Til ingen nytte.

Damen skred resolutt ned fra terrassen og slo så full stopp. De var et umake par. Han med sine sikkert over 130 kilo, og med en Chihuahua i bånd. Hun med sine ringer og smykker som både klirret og blinket, og iført sin myndigste utestemme. Dette ble interessant. Mandags formiddag tok en parentes oppe foran Bar Las Marañuelas. Alle, kanskje med unntak av septikkgutta, de hadde vel sett det meste fra før, var på beina. Den unge og tunge mannen innså nok at her hadde han allerede tapt. Dyret ble tjoret i en lyktestolpe, og han gikk ned på kne på fortauet. Snudde seg sakte omtrent 90 grader, og festet blikket i skyggen under en bil. En lav Seat av en eller annen modell. Tett inntil en høy fortauskant. Skyggen var så kompakt under den bilen, at en kunne mistenke den for å ha ambisjoner som Sort hull. Ikke her! Ikke der! Fortvilet måtte han opp fra fortauet igjen og begi seg ut på den andre siden. I trafikken. Trafikken stanset. Det var lett å se at selv ikke en stor SUV ville klare å forsere dette hinderet. Jeg må ærlig innrømme at fortvilelsen hans hadde bedre føtter å gå på, enn han selv. Nå var fortvilelsen hans på full fart mot oss som betraktet det hele fra hovedtribunen. Mine språklige ferdigheter var enda så lite våkne at jeg ikke skjønte at monedas, ikke kan bety sedler. Slike som kan fly med vinden. At en pengeseddel skulle bli liggende under den bilen, helt i ro, hadde jeg vanskelig for å tro. Opp igjen. Rundt på fortaussiden. Ned på kne. Dette kunne jo ende med fortvilelse. Ikke mange skilt med hjertestarter å se rundt her.

Postmannen hadde nå fått i seg espressoen sin, hadde trukket shortsen opp på reglementert nivå, og satte kursen for opptrinnet. To, kanskje tre, kommandoord fra damen, og postmannen var beredt. Ned på kne. Raskt blikk inn under bilen. Hånda inn, og der kom den frem igjen med en skinnende Euro. Jeg måtte virkelig beherske meg for ikke å bryte ut i spontan applaus. Jeg prøver å ta skikken som den er.

Alt roet seg igjen. Madammen fortsatte til banken med sine euros. Postmannen fikk fyrt opp sin Vespa, og jeg ble bare sittende. Så mye styr for én Euro altså. Her hadde det virkelig vært dramatikk. En Euro i fritt fall, men som nå var oppe igjen på det mange mener er et riktigere nivå. En rask kikk på telefonen. Kr.8,35 i dag. Like greit å gå over til 9-gangen kanskje?

Advertisements

Leave a Reply