Undringstimen – magi?

Jeg slutter aldri å undre meg. Heldigvis. Jeg har alltid undret meg over menneskers ondskap og godhet, kjærlighet og hat. Andre menneskers gudstro. Det være seg den som vi er flasket opp med, mer eller mindre motvillig, men også den som gjør at troende ser det som sin livsoppgave å tilintetgjøre de som heller til en annen trosretning, og det med størst mulig råskap og bestialitet.

I kveld har jeg igjen en undringstime. En stille stund hvor jeg forsøker å ta inn over meg «det store», men i det, også de små tingene som til sammen utgjør nettopp dette «det store».

Jeg har ved anledninger uttalt at jeg tilhører den første generasjon nordmenn som faktisk kan gjøre noe med været. Etter ukesvis i goretex brakte Norwegian meg til «Paradiset» igjen. Som sagt, det er mulig for mange av oss å gjøre noe med dette været. Nå etter tre dager, har rytmen begynt å sette seg, og hver kveld etter at solen har kommet under horisonten, har jeg inntatt min kjære takterrasse i godt selskap med noen vidunderlige tanniner. Undringstimen har kommet.

Fløyelsnetter er et begrep vi trøndere har et noe avstumpet forhold til, naturlig nok. Det må oppstå en kombinasjon av høy temperatur og lite dagslys. Sjelden i Trøndelag. Noen år i eksil på Østlandet ga meg opplevelsen, men det føles lenge siden. Nå er de her. Sammen med meg. Solen går jo ikke «i havet», eller «ned». Det er tvert om denne lille kloden vår som snurrer i en vanvittig fart som gjør at akkurat nå er det mennesker og dyr lengre mot vest, snart mot øst, som kan se mot denne jordens egentlig eneste energikilde. Og når solen skal lyse opp den delen av kloden, så kommer fargene og deretter mørket, her hos meg. Fløyel.

Himmelen byr ikke på måne i kveld, men som et plaster på såret strør den om seg med stjerneskrud, helt på grensen til en lysfontene. Åssidene rundt dalen ser ut til å endre sine konturer i alle tre dimensjoner. Den lille, forsiktige, brisen vi hadde opp fra havet, sier takk for i dag, og finner seg et sted hvor den kan gjøre mere nytte for seg.

Hundene i dalen ringer ikke til hverandre sent på kveld. De bokstavelig “gjør” seg ferdige mens det enda er lys til å høre hva andre bjeffer. Deretter er det fuglene som har funnet sine nattlosji. De hører nokså fornøyde ut der de småkvitrer om dagens hendelser, og beroliger sine små med at nå skal alle sove. Mamma passer på. Stille. Flaggermusene tar av, og foretar sine blinde nattflyvninger i det luftrommet svalene behersket for kort tid siden.

Et par katter kommer på stille poter over teglsteinsrøde tak, på jakt etter et bytte. De kaster et litt avmålt blikk bort på meg der jeg sitter musestille og ser på hvordan de effektivt beveger seg fremover. Det går nok ikke mange kveldene nå før de betrakter også meg som en skapning som har oppholdstillatelse nettopp her.

Gatelyktene har kommet på, og skaper med det et scenarie som faktisk kan være utrolig vakkert, gitt riktige farger og omgivelser. Ikke alle får det til i kveld heller. En gatelykt langt der borte på en åskam, kommer ikke lengere enn til «nesten» full tenning, før den slukner hen, for etter noen minutt å gjøre et nytt forsøk. På samme måte som i går kveld.

Det er fløyelsnatt i dalen, og jeg blir meg mere bevisst på min lille, beskjedne tilstedeværelse i dette store, hvor alt henger sammen med alt. Erik Byes Hildringstimen, bare med motsatt fortegn?

Advertisements

Leave a Reply