Til slagteren.

«Nå må du ikke glemme ribba flere ganger!». Jeg kunne høre at fruen nærmet seg desperasjon. Nei, i dag måtte jeg få til dette. Jeg er ingen ribbeekspert, og klarer vel til nød å varme opp en ferdigstekt ribbebit, dog med stor sannsynlighet for at den da blir seig, eller for kald. Tro meg. Jeg har forsøkt flere ganger. Men å bestille! Det måtte jeg da være kompetent til.

Å tenke på ribbe til jul nå i september er, for meg, naturstridig. For det første så hater jeg rett og slett all opphausingen av julen og dens «tilbehør» fra tidlig på ettersommeren.

For det andre viste gradestokken 34 røde, noe som heller ikke bidro til at ribbebestilling lå aller fremst i panna. På den annen side visste jeg at akkurat det, ikke var noen god unnskyldning å føre til torgs på telefonen i kveld. At det hadde vært for varmt. Slagter Jens måtte avlegges en visitt I DAG!

Kalimaen som hadde ligget over området de siste dagene, var heldigvis i ferd med å lette. Varme, høy luftfuktighet og litt vind, passer meg godt. Tar du vekk vinden og legger til litt finpartiklet sand fra Sahara i stedet, har jeg det stikk motsatt.

Som sagt, i dag var det bedre. Fortsatt skulle en helst ikke puste inn alt for dypt, men det gikk fint. Ikke ble øynene fort såre heller. Smågnissingen mellom tennene var fortsatt uvant å forholde seg til. Følelsen av at en tannfylling er i ferd med å gå i oppløsning overrasker hver gang.

Bakkene, eller stigningen, opp fra sentrum er normalt ingen utfordring, men i dag var de tunge. Bak Policia Local lå skolegården litt «på mute». Det var unger der, som normalt skulle holdt på med sine bisverm-runder. Akkurat som norske smårollinger gjør når de slipper ut av tvangstrøya i et friminutt. Men i dag var de stillere, og fremfor alt rolige. En bestemor, antar jeg, stod og holdt seg fast i gjerdet ved porten for å få et glimt av sin «nieto» eller «nieta», mens hunden hennes som var av den mer underernærte og beskjedne typen, lå og peste i den skyggen matmor kastet. Jo, dette var en varm dag for flere.

Nå er jeg en type som til stadighet finner ting å undre meg over. Reflekterende. Nysgjerrig. Og med en indre underholdningsavdeling som ofte fremfører parallelle opplevelser i en slags «streaming» versjon. Selv opplever jeg dette som berikende, men det kan også være krevende. Det er ikke alltid like enkelt å prøve å forklare en som selv ikke har trukket det samme  loddet, hvordan enkelte ting kan fortone seg så komisk som det til tider gjør for meg. Akkurat i dag var det refleksjoner som hadde prioritet. Ikke minst fordi jeg hadde prestert å forlate lavlandet uten drikkevann. På en slik dag må ressursene settes inn der de er aller mest til nytte.

En solsløv billist av den lokale modellen, kom humpende gjennom en sving, og jeg rakk akkurat å komme meg opp på en smal fortauskant, og på toppen av det hele liret av meg en glose på trøndersk. Den satt, tenkte jeg. I det minste gjorde den godt.

Jeg måtte videre. Oppover. Når jeg nå skriver dette innser jeg at det kan oppleves som en bestigning. En ekspedisjon. Langt ifra. Men det gikk, det vil si jeg gikk. Utrolig sakte, men reflekterende. Dette var en dag for sakte folk i en sakte verden. Det var en dag hvor katter og hunder holdt halene lave. Ja, hadde jeg hatt hale selv, ville den vært akkurat der. Lavt, veldig lavt, over den varme og sprukne asfalten.

«Calle Princesa Tenesoya». For et gatenavn! Dette var ikke akkurat «Utslettveien», eller «Dopsgate». Tenk for en adresse å kunne snøvle frem til en drosjekusk en sliten nattetime. Jeg måtte ha vann!!!

C- Prinsesa Tenesoya.jpgI «Tenesoya», som jeg mistenker at de innfødte kaller den, er det til vanlig mange hus med fine pastellfarger. En gate til å bli glad i. Sikkert bebodd av glade mennesker også. Til vanlig. Ikke i dag. Husene lå der selvsagt, men de hadde gjemt fargene sine. Vrengt veggene ut-inn slik at fargene ikke skulle blekes unødig. Kalimaen hadde naturligvis lagt sin retusj over mange furer, og solen hadde nok også gjort sitt siden siste malingsstrøk. Men dette var bleket langt ned. Instant!

Jeg mere ante enn så to damer i hvite frakker på et gatehjørne et stykke frem, og som en kamel kan lukte vann, luktet jeg, etter hvert, at de var ute for en blås. Selv hadde jeg et øyeblikk håpet at de stod i hvite frakker ved en vannpost, og ventet på at en krukke skulle fylles.

Apropos bleket. Her midt i en nybleket verden lå «Clinica Lazer Estetico Dental» som hadde tilbud på tannbleking. Akkurat det kunne jeg hatt bruk for, men ikke i dag. Vann var det jeg trengte, men den gang ei. Jeg prøvde å forklare dentaldamene at jeg egentlig ikke var en dumdristig pasient, men en kamel i nød. Til ingen nytte. Men de hadde sikkert noe å fortelle når de kom hjem i kveldinga.

«Adelente» cumpañeros» slo underholdningsavdelingen til. Applausen ville ingen start ta. Begrepet ørkenvandring kom fra ingensteds.

Det var overraskende stille. Mange hus her har gjerne en bestemor hengende ut fra en åpning i fasaden. Observatør til en verden hvor avstanden mellom mennesker er mye kortere enn i det kalde nord. Alltid en kommentar til en nabokjerring som henger ut fra sin casa, eller som koster det smale fortauet utenfor sitt hus. Latter og gurgling på et språk jeg enda ikke kjenner godt nok til å dechiffrere. Heldigvis, kanskje.

Mange i dette området har i tillegg til en bestemor, også fugler i bur hengende utenfor vinduene, eller på en balkong. Dette har bestandig vært et viktig innslag for meg, som en del av fargepaletten. Men i dag var også de tyste. Tatt innomhus. Inn i skyggen hvor de nok satt vaglet og så på en eller annen såpeopera som kastet flakkende lys på veggen i ellers mørklagte rom.

De mange småsjappene som enten selger bakervarer, klipper håret for de som er utstyrt med det, eller reparerer en symaskin mens de venter på deler til en Audi, hadde rullet ned gitteret. Stille. Siesta. Kanskje til og med en oval siesta.

En kar i boblejakke kom ut av en dør på babord side litt lengere frem. Det ante meg at dette måtte jeg ta på alvor.

Fata morgana kan anta forskjellige former, har jeg hørt. Oaser som plutselig ligger der, på et sted hvor ingen palme har satt sine røtter. Jeg husker fra barndommen en Helan og Halvan- film hvor de to løp som gale i ørkenen mot en palmelund som bare forflyttet seg. Som vi lo. Enkle sjeler som vi var.

Når det nå kom en fyr ut i boblejakke, fikk jeg bare lyst til å løpe i den retningen han kom fra. Der måtte det da være svalt, om ikke kaldt! Jeg behersket meg. Skred, ikke slepte meg fremover nå, og hilste god ettermiddag. Jeg presenterte meg på stotrende espanglish.

Han var en hyggelig skapning, Hette vel Juan eller noe slikt, men for meg ville det vært mer naturlig om han het Fredag, (hadde jeg kalt meg selv Robinson?), Dr. Livingstone eller Jesus. Han la en vennlig labb på skulderen min, og slapp meg inn i kulden. Frosset fisk og kjøtt så langt mine såre øyne maktet å se. Kjølelager. Ikke rart mannen hadde likhetstrekk med Lars Monsen. For sikkerhets skyld kastet jeg et blikk rundt i lokalet for å se om jeg kunne se en husky. Nada!

Min gode venn Johan Fredrik Jesus spanderte raust en flaske agua frio, og ville absolutt høre om jobbmuligheter i Norge. Selv begynte jeg å miste førligheten i en par fingre, og fant ut at jeg måtte ta meg videre mot målet. Ut igjen. «Muchas gracias y hasta luego», med smil og håndhilsen.

Du verden hvor godt det gjorde med litt sommervær igjen. 5 minutter sammen med Lars Johan Fredag, satte tingene i perspektiv. Snakk om kontraster! Livet lekte.

Det nærmet seg målgang nå. Bare tanken på å kunne besvare fruens mas om juleribba var bestilt med et «klart det», gjorde at jeg flekket tenner og rettet på solbrillene i ren nytelse. Det var da jeg oppdaget at jeg slett ikke var helt alene i gaten, eller skal vi si bakerovnen. Omtrent 100 meter lenger fremme, innerst i skyggen ved en gråbrun husvegg, satt en gråbrun «Abuela». Helt stille. Den gjenopplivede hjernen min begynte sin assosiasjonslek, men da den nærmet seg veggmaleri, sa jeg stopp. Var hun død? Panikken begynte å ta meg. Hva skulle jeg gjøre? Hvordan tilkalle hjelp? Kanskje best  å late som jeg ikke så henne. Hun kunne jo selv for at hun så til de grader gikk i ett med omgivelsene.

For sent! Akkurat da jeg hadde bestemt at samaritanen i meg skulle seire i dag, og jeg foretok en kursendring, sprakk ansiktet, ja det var et ansikt inni der, opp i et kritthvitt smil. Rynkene tok bølgen i det gamle, sikkert en gang vakre, ansiktet. «Bondi!» Bondi har jeg opplevd at de gamle i byen hilser med når det treffer folk de ikke er helt på «Hola» med, men samtidig vil ha litt uformell kommunikasjon.

Jeg ble så lettet, at hadde jeg hatt en hatt på, ville jeg tatt den av i en sving slik jeg tror Ernest Hemingway ville ha gjort. Nå manglet jo denne viktige rekvisitten, og jeg vet det kan ha sett merkelig ut for den gamle der jeg reiv av meg Nike-capsen min. I en feiende flott (tror jeg) bevegelse, og besvarte med mitt dypeste «Señora». Enda større smil. Her var det sikkert rynker for flere, samtidige, smil.

Ikke vet jeg om dette var korrekt etikette, men i Calle Princesa Tenesoya var dette helt riktig akkurat da, på en slik dag, mellom to mennesker som ikke kjente hverandre, og nok heller ikke ser hverandre igjen. Kanskje dette var prinsessen? Jeg kom bare forbi så alt for sent, og den hvite hesten hadde jeg allerede kvittet meg med i et tidligere liv?

Jeg måtte videre, og følte prinsessens blikk etter meg, der jeg satte kursen for trappa til Slagter Christian. Forberedte meg på hans brummende hilsen på dansknorsk når han så en «fjellape» på vei inn. Hehe, denne gangen skulle jeg nok ha et muntert tilsvar. «Og så kan jeg lige en kasse av din beste Aquavitt, hau-hau.» Slik i beste julenissestil. Det var jo for pokker allerede september.

Den Danske Slagter.jpg“Åbner 5. Oktober”

Vel. Så ble det ikke bestilt ribbe denne dagen heller. Men forklaringen jeg kunne levere var “vanntett”.

 

Advertisements

Leave a Reply