Landligge….og litt om kommunikasjon.

En fin vinterdag, og tid for refleksjon igjen.

Jeg tar meg selv i å bli litt trist til sinns når jeg tenker på hvor mye slike små samfunn vil tape den dagen SMS og andre kommunikasjonsformer overtar helt. Jeg gleder meg storligen over bruk av bilhorn, uhemmet hoing over calle´r eller avenidas, når en kompis trenger en gladmelding, eller en señora fortjener et kompliment. Musikalitet, følelser og mellommenneskelig kommunikasjon. Stor stas. Latinos!

En venn av meg lanserte uttrykket om at «den korteste veien mellom to mennesker er et smil». Han skulle bare visst hvor nære vi er her.

Solen er fortsatt høyere, og menneskene varmere, her jeg sitter på en benk jeg har begynt, om enn litt forsiktig, å kalle «min». Helt fra barnsben har jeg hatt en dragning til sjøen og livet på kaia. Så også når jeg lever her sør. Her kan jeg fortsatt oppleve en miljø hvor båt er noe langt mere enn en industriell konstruksjon som kommer for å losse og laste, og deretter å dra sitt kjølvann i en ny retning. Her vedlikeholdes båter, de drar ut på fangst, leverer last, og litt lengere bort på kaia, et det stort minnesmerke over de som ikke kom tilbake. Unger kommer hoijende ned på kaia når pappa kommer til land, eller de henger i skjørtekanten til mor når de følger far til båten før den skal ut på nattlig fiske. Havna er sentral i deres liv, fra vugge til grav.

«Pedro, sjå te å få ræva i gir. Æ treng hjelp» (veldig fritt oversatt) Det jeg egentlig fikk med meg var «Pedro» og «Ajuda». Han hadde bra resonanskasse, der han sliten, svett og møkkete, stakk hodet opp over kanten på rommet på båten, hvor han drev med nødvendig vedlikehold. Vinter betyr landligge og båt på slipp. Her som andre steder er det alltid noe å gjøre for en fiskermann, og selv om det finnes mange eksperter på forskjellige fagfelt også her, er det mye egeninnsats, kan det se ut som.

Selvsagt var det ikke nødvendigvis akkurat dette han ropte til Pedro. Pedro som var minst en telefonsamtale eller en sms unna. Ned fra båtripa, over den asfalterte opplagsplassen, over en høy mur, til høyre bort gata et stykke, over denne, og en etasje over der igjen. Men Pedro hørte. Noe for meg uforståelig kom sigende tilbake, og gamlingen oppe i båten syntes å ha forstått meldinga, tørket svetten med en skitten håndduk, og satte seg ned på fordekket.

Ganske riktig, etter omtrent en halvtime kom Pedro gående, med en kryssfinerplate over hodet. Noen vindrosser da han var midt ute i gata, fikk det hele til å fremstå som en form for ballett, en ballett jeg ikke kunne tolke, men som kunstnerisk helt sikkert kunne klassifiseres som sådan. Båten som Pedro og (kanskje) hans far eller bestefar holdt på å vedlikeholde var motordrevet, og manglende seilkunnskaper syntes raskt på Pedros ganglage. Hadde kryssfineren vært litt tynnere, ville platen lett fungert som en spinnaker, noe flere i gaten merket seg.

En drosjebilsjåfør foretok en heftig unnamanøvre og holdt på å ta med seg rullatordame i samme slengen. En mor lempet småttisen sin opp fra fortauet, og løp mens hun påkalte høyere makters bistand.

Balletten til Pedro var nå kommet såpass langt medvinds, at far, eller var det bestefar, fikk oversikt over hva som var i ferd med å skje.

«Slipp plata», eller noe slikt, gjallet ned fra oven, og Pedro så gjorde. Spinnakeren falt til asfalten med en hørbart «knekk», og Pedro kunne plukke opp to stykk kryssfinerplater. Uheldig gutten, men hva om den gamles kommando ikke hadde nådd frem, fordi moderne teknologi hadde svekket hans evne til å brøle?

Noen fiskerkolleger trakk på skuldrene. Unte seg et smil. En liten latter, og Pedro fikk nok beskjed om å starte forfra. Kappe til en ny plate, håpe på bedre vindforhold under overfarten. Men, vinteren er lang den.

 

Advertisements

Leave a Reply