Empatiens geometri.

Omtrent på denne tid i fjor, fikk jeg oppleve et par ting som på hver sin måte ristet i mine følelser.

På en vakker ettermiddag, blant innfødte som nøt sin lokale nasjonaldag ved å innta en dag på stranden, ble det klart at akkurat denne dagen skulle komme til å bli litt annerledes. Ambulanser, politi i ulike valører, og et stort oppbud av Cruz Roja (Røde kors) i havna, tilsa at noen var på vei til land. Ingen vanlig chartergruppe.

IMG_2212

Noen og femti flyktninger, eller skal vi heller si emigranter, var reddet av kystvakten, og ble ført til lands mens turistene kunne bivåne det hele fra paraglideren, vannskutere, eller fra bordet på fiskerestauranten. 52 mennesker som krøp frem fra under solpresenningen som var spendt ut på dekket, og ble tatt hånd om av et effektivt og vel forberedt mottaksapparat. Selve rammen rundt landsettingen kunne vel vanskelig være mere kontrastfylt. Ferie for noen, fridag for mange, tilgang til det mennesket trenger for å leve, vann, mat og helsetjenester i overflod, opp imot disse som flyktet fra noe de visste hva var, til noe de håpet skulle være deres Nirvana, det forjettede sted.

Noen timer senere kommer jeg hjem, og det første jeg ser er en liten grønn fugl som ligger med lukkede øyne på terrassen. Død. Sikkert fløyet mot en skinnende overflate den trodde var solen, og jeg begynte å grine. 52 flyktninger er én dimensjon. En liten fugl på kanskje 10-12 gram, en helt annen. Den første kunne jeg lagre i langtidsminnet, som en opplevelse av mange som livet fører med seg. Den andre, en manifestasjon av at noe vakkert hadde endt sitt liv her. I jakten på lyset.

For en god stund siden så jeg en BBC-dokumenter hvor unge IS-soldater fra vestlige land ble fulgt over lengre tid. En av disse gikk hver dag og ventet på ordre om å ta på bombebeltet og la seg detonere mot en politieskorte. Han fortale i detalj hvordan han hadde tatt farvel med sine nærmeste, og hvordan han, og delvis hans famille, gledet seg på at dette skulle skje. Han skulle komme til Nirvana, men ikke før på endetidsdagen. Den dagen da verden går under, og den store, nye, verden oppstår. Men, og her lærte jeg noe nytt, som en «ventestasjon» mellom at han døde og at Nirvana skulle oppstå, ble de omvandlet til en liten, grønn fugl!

Jeg skal ikke begi meg inn på noen vurdering av troverdigheten i denne teorien. Det er mange nok i denne verden som tror på dette. Det går helt fint om jeg ikke gjør det.

Men, hva kommer så ut av denne dagen? Mitt følelsesapparat har fått prøvd seg på to situasjoner det ikke møter hver dag. Min empati med de 52 greide jeg fint å fordele både ut i tid og antall, mens den lille fuglen var så alene, og så ut som den sov. Det ble litt mye på ett sted.

Så hvis teorien nå stemmer, så er det mulig, mulig (!) at en selvmordsbomber fløy mot ruten min, og derfor nå kan strykes fra køordningen inn til Nirvana, og det afrikanske kontinent har i dag 52 plasser ledig.

Advertisements

Leave a Reply