Kjell

«Ser du alle disse Atlanterhavsdønningene. De er der alltid», sa han.

Han var stille nå, lenge, og de gråblå øynene syntes å ha festet seg der ute i horisonten et sted. Kanskje var han sliten? Lang, varm dag for en gammel kropp.

Vi hadde møttes på nytt ved en tilfeldighet for 3-4 år tilbake. I en by som heter Arguineguin, en by hvor nesten halve befolkningen er norske, og av disse igjen en unormal stor andel som er i pensjonistalder, og vel så det. Ikke så rart. Eller som en god venn av meg sier «livet går litt saktere her nede, men med så mye mere innhold og glede».

Kjell_1

Kjell og jeg var gamle kolleger tidlig på 70-tallet, og da vi møttes igjen, var det nokså nøyaktig 40 år siden sist vi så hverandre. Den gang var Kjell, sett med mine øyne, en meget gammel mann et sted i 40-åra. Jeg selv en fersk ingeniør tidlig i 20-åra. Med min hukommelse for ansikter, var Kjell lett gjenkjennelig da vi plutselig møttes. Han var blitt 84 år og jeg selv 63. Man forandres vel mere utseendemessig fra 23 til 63, enn fra 44 til 84? Hvis livet har fart noenlunde varsomt med en, vel og merke.

Kjell var den gang, og er fortsatt, liten av vekst, og med en dialekt, som når hjemlengselen tok tak i han, kunne stedfestes til indre Troms et sted. Etter flere mannsaldere på Østlandet, var den avslepet, skurt og polert, til det nå kun var en liten antydning av mørketid og havsalt i språket. Jeg spurte om han tilbrakte hele vinteren i sørlige strøk, da vi møttes igjen første gang. «Ja, fra oktober til mai, men i februar bruker jeg å reise til fastlandet for å kjøre alpint et par uker». «Gjør du det fortsatt» måtte jeg spørre. «Jeg hadde et avbrudd sist vinter fordi jeg måtte skifte en hofte, men ellers har jeg gjort det nå i snart 20 år» svarte Kjell. 84 år. Noen gjennomfører med stil.

Siden den gang og frem til nå, har jeg sett Kjell i lett driv, alltid med en beskyttende caps på hodet og en liten ryggsekk på ryggen. På vei inn på en Guagua (lokalbussen) eller langs stranda i dagens siste solstråler. Gangen er blitt mere ustødig og han beklager at korttidshukommelsen tar noen pauser av og til.

Vi ble sittende der på benken med havutsikt. Rundt oss krydde det av soltilbedere, men vi var 40 år tilbake i tid. 40 år er lenge, fant vi ut. Så begynte vi å mimre. – Kjell og jeg.

 

Advertisements

Leave a Reply