Kalima og raketter – Kjell og jeg mimrer (3)

Det var en av disse litt for varme dagene. Kalimadag, det vil si med sanddis fra Sahara. Dette er et værfenomen som oppstår til tider, og som faktisk slipper ned sand hele veien vestover, ja helt til amazonas. “Det bruker å være slik når de spiller fotball i Marokko” hevder en støvete venn av meg.

Natten før hadde jeg registrert 29 grader på det kaldeste (!), og da er man noe «i bakrus» neste dag. Eldre eller svake mennesker anbefales å ta det veeeldig rolig, drikke vann og helst holde seg innendørs. Men så ikke med meg. Ikke med Kjell heller forresten, sine 86 år til tross.

Han kom sigende langs strandpromenaden. Kortvokst slik at han lett kan kamuflere seg i en flokk innfødte, men der var han plutselig, og som vanlig med gjensynsglede. «Du jeg tenkte faktisk på deg i går.» «Ja vel, håper det var noe positivt da?» svarte jeg, og så lett at her var det noe oppe i (kort)ermet som vi kunne dele.

Saken var at tankene til Kjell har det med å kretse rundt krig og fred, eller mere korrekt, rundt krig. «Jo jeg tenkte på han der lille galningen i Korea, han Kim et eller annet. Han med rakettene vet du, og så kom jeg på der saken med Nike-rakettene som du var borti». Øynene lyste nå (han burde forresten være mere påpasselig med solbriller), tydelig at her var det mye detaljer som fortsatt hang med.

«Du mener Nike/Ajax-dramaet?» svarte jeg, og dermed var vi i gang.

 Nike

På 70-tallet hadde Norge sammen med en rekke andre Nato-land et, den gang, effektivt rakettforsvar, kalt Nike-Ajax.

I Norge var det 4 slike rakettbatterier rundt på Østlandet. Dette var et våpen beregnet for å skyte ned sovjetiske fly eller missiler. Den kalde krigen var på sitt kaldeste på denne tiden. Anleggene, og virksomheten ved disse, var underlagt høyeste sikkerhetsnivå og hemmelighold. Nordmenn flest hadde ingen kjennskap til disse før mange år senere.

Som det ofte gjorde i vår jobb den gangen, startet de mest spennende oppdrag med en «alarm». Denne gang ble det meldt om at noen stålbeholdere var i ferd med å ruste hull på, og disse inneholdt et ekstremt farlig drivstoff for disse rakettene, metylhydrasin. Panikken ved det militære lageret, som jeg ikke skal angi nærmere, var slik at lukten av adrenalinet kjentes gjennom telefonen.

Arne og jeg, ble hastesendt til «lageret» for å få oversikt over situasjonen. Litt artig i dag å tenke på at i en slik situasjon sendte man ut to 22-åringer, begge med null erfaring fra slike hendelser.

Vel ankommet, så vi at det var satt opp sperrebånd slik at uvedkommende ikke skulle komme bort til drivstoff-flaskene. Med «her kommer ekspertene-holdning» i ryggen, skred vi fremover. Veldig forsiktige. Gikk på gummisåler. Ved hjelp av lommelykt, på et par meters avstand, kunne vi se at, joda der var det rust. En slagplan måtte legges, og det raskt.

Neste dag gikk ferden tilbake, denne gang med eskorte. Stålflaskene som var i ferd med å lekke, eller enda verre ta fyr eller eksplodere i samme slengen, ble lagt på «bårer» i to biler, og transporten til Kjeller kunne starte. Blålys foran og blålys bak. Politi og militærpoliti. Brannvesen og ambulanse i beredskap. Vi sprengte ingen fartsgrenser på den turen, for å si det forsiktig.

Fremme på basen, på et av de store åpne områdene ved siden av flystripa, var det rigget til et lite basseng med vann, hvor planen var å få ledet drivstoffet ned i vannet via slanger, og slik holde kontroll med «problemet». Mange sikkerhetstiltak var på plass. Mannskap i vernedrakter á la Apollo-ferden, vagget sakte frem og åpnet ventilen for å få det hele unnagjort. Spenning til å ta og lukte på. Hva ville skje nå? Var vi i ferd med å gjøre det helt store?

RomdraktPNG

( vel ikke helt den samme drakten, men den gjør nytten 🙂

 

 

Noen ganger følges lettelse ikke bare av glede, men også av skuffelse. Dette var en slik gang. Ventiler ble åpnet uten at noe som helst kom ut. Var det ventilene som ikke åpnet? Hva nå?

Etter an lang dag ute ved stripa var konklusjonen klar. Det var ingen ting i beholderne, og ja, det var allerede hull i de. Nokså mange også. Men, små var de, det skal sies. Dette var nok flasker som var satt til side fordi de var tomme, og så hadde noen mistet oversikten over lagerbeholdningen. En skal huske at dette var en tid da lagerkontroll foregikk med blyant og kartotekkort.

«Husker godt det oppstyret det var de dagene» sa Kjell. I felleskap hadde vi fått frem overaskende mange detaljer i hendelsen. «Ja, du og han Hove-Ødegård ja. Det var litt sirkus rundt dere den gangen. Var det ikke Knoll & Tott vi kalte der?». Kjell smilte lurt og koste seg med «gjensynet» av en nokså uvanlig dag på jobben i 1972.

Advertisements

Leave a Reply