«Snill gutt» trenger HJELP! – Tingenes rette plass?

0195b2383c2942adf05329b4f3ff6802151ef7bf0a

Majoriteten av de som mener de kjenner meg, kjenner selvsagt bare overflaten. På meg som på de aller, aller fleste andre. Det er jo noe av de som er fascinerende med mellommenneskelige relasjoner.

«Flink pike» er et vel innarbeidet begrep, og da er det, når «piken» har passert de 45, ikke lengre noe man skal smykke seg med. «Flink gutt» har en tendens til å forvitre ved passerte 16, hvis man i det hele tatt har gjort seg fortjent til det.

Jeg selv har nok hatt et relativt ufortjent diplom som «flink gutt». I det minste i tiden etter at jeg ved hver sommeravslutning i 1.- 4. klasse måtte stå frem som «han med sangstemmen». Og alltid med «Ingrid Sletten av Sillejord» som eneste nummer på repertoaret. Skrekk og som jeg gruet meg. Når mai måned begynte å gi trøndere flest litt hornmusikk i brøstet, var jeg godt i gang med å «grue meg opp» til skoleavslutningen. Jeg var nok så mye «flink gutt» at jeg også, av læreren, ble utpekt til klassens ordenselev, hvis oppgave stort sett bestod i å holde svampen passe våt, og tavla passe ren. Sikkert fordømt som barnearbeid i dag, men man ble da til gjengjeld «sett» av læreren, noe som i dag er blitt betydelig viktigere.

Vel, man kom seg igjennom barne- og ungdomsåras utfordringer relativt uskadet, selv som «snill gutt». Jeg kunne vel nesten ikke unngå å bli «brakkesjef», forsvarets parallell til ordenselev, under førstegangstjenesten. Holde orden på medsoldaters logistikk når det gjelder skifting av sengetøy, orden og rydding av fellesrom som trapper og kjellerganger. Vakt på leirens telefonsentral, hvor bekymrede mødre ringte på kveldstid for å høre om «gutten» hadde det fint. Det hele utartet seg til tillitsmann, først for tropp, så for kompani. Etter hvert kom det vinkler også. Joda, man var sikkert flink gutt.

Med voksenlivet kom konemor, unger, Golden retriever og Volvo, og man fikk bare ut fra denne kombinasjonen ord på seg for å være «flink». Oddvar, en gammel kollega i den tiden, brukte ved det minste snøfall, si at jeg gledet meg nok til å komme hjem, spise middag for så å måke snø. «I rette linjer» som han sa. Fine, ordentlige, geometrisk vakre snøfonner. Trodde Oddvar. Han skulle bare visst.

Noen hopp fremover i tid og rom, så var overflaten, fortsatt til å la seg skue. For ikke lenge siden var det kar fra Senja, som ut fra sin kunnskap om meg, mente at «slørv e vel et uttrøkk som e nokså ukjent før dæ». Han skulle bare visst. Han også.

Nå skal det vel sies at min hang til «slørv» ikke har ført til så mye annet enn berettiget harme hos de av mine som har måttet utstå dette. Unntaket må være USA’s forsvarsjef som en gang i historien, ble grounded nettopp på grunn av mitt «slørv». Mer om det en annen gang. (Kanskje.)

Jeg har nok «slørvet» mye gjennom livet, men en ting skal jeg ha (klapp på egen skulder) jeg har alltid forsøkt å gjøre noe med det. Forbedre meg. Spesielt når det kommer til å huske på å forbedre meg. Så også i dag.

For noe tid tilbake hadde jeg en far-sønn-samtale med «Opus 2», som jeg med glede omtaler han. Temaet var en felles, kanskje nedarvet svakhet, evnen til å stable inn i en oppvaskmaskin. O 2 uttrykte det slik at han følte seg nærmest utviklingshemmet når han stod der under overoppsyn av sin sambo, og fikk nok en belæring om optimal plassering av glass og gods. For ikke å snakke om bestikk. Ja, der har vi noe felles. Der også.

Så i disse dager, hvor jeg gjennomlever en periode som gressenkemann (artig begrep her i asfaltjungelen) har jeg virkelig tatt tak. Kjører en treningscamp, hvor jeg stabler inn, vurderer resultat, for så å kjøre en vask. Etter gårsdagens 3 vask, var jeg ganske utslitt bare av å skitne til nok fat og kopper (og noe rask fra Ikea), til at jeg kunne fylle maskina. Etter en velfortjent rekonvalesensperiode frem til i dag tidlig, måtte jeg revurdere hele opplegget, og kom (heldigvis) til at jeg fikk bare stole på at vaskemidlene gjør jobben sin, og at jeg derfor «kun» trenger å konsentrere meg om selve stablingen. Få mest mulig inn i maskina til akkompagnement av et minimum klirr og samtidig kunne lukke døra til oppvaskmaskina med et lett sinn. Det har hjulpet.

Jeg håper nå at vedlagte foto kan være et grunnlag til å gi meg noen gode råd for hvor jeg bør ha fokus i det videre forbedringsarbeidet. Gjerne i kommentarfeltet.

 

Advertisements

Leave a Reply