All posts by willyjoe

Frittgående Trønder med meninger, ofte sære, om mangt....

«Snill gutt» trenger HJELP! – Tingenes rette plass?

0195b2383c2942adf05329b4f3ff6802151ef7bf0a

Majoriteten av de som mener de kjenner meg, kjenner selvsagt bare overflaten. På meg som på de aller, aller fleste andre. Det er jo noe av de som er fascinerende med mellommenneskelige relasjoner.

«Flink pike» er et vel innarbeidet begrep, og da er det, når «piken» har passert de 45, ikke lengre noe man skal smykke seg med. «Flink gutt» har en tendens til å forvitre ved passerte 16, hvis man i det hele tatt har gjort seg fortjent til det.

Jeg selv har nok hatt et relativt ufortjent diplom som «flink gutt». I det minste i tiden etter at jeg ved hver sommeravslutning i 1.- 4. klasse måtte stå frem som «han med sangstemmen». Og alltid med «Ingrid Sletten av Sillejord» som eneste nummer på repertoaret. Skrekk og som jeg gruet meg. Når mai måned begynte å gi trøndere flest litt hornmusikk i brøstet, var jeg godt i gang med å «grue meg opp» til skoleavslutningen. Jeg var nok så mye «flink gutt» at jeg også, av læreren, ble utpekt til klassens ordenselev, hvis oppgave stort sett bestod i å holde svampen passe våt, og tavla passe ren. Sikkert fordømt som barnearbeid i dag, men man ble da til gjengjeld «sett» av læreren, noe som i dag er blitt betydelig viktigere.

Vel, man kom seg igjennom barne- og ungdomsåras utfordringer relativt uskadet, selv som «snill gutt». Jeg kunne vel nesten ikke unngå å bli «brakkesjef», forsvarets parallell til ordenselev, under førstegangstjenesten. Holde orden på medsoldaters logistikk når det gjelder skifting av sengetøy, orden og rydding av fellesrom som trapper og kjellerganger. Vakt på leirens telefonsentral, hvor bekymrede mødre ringte på kveldstid for å høre om «gutten» hadde det fint. Det hele utartet seg til tillitsmann, først for tropp, så for kompani. Etter hvert kom det vinkler også. Joda, man var sikkert flink gutt.

Med voksenlivet kom konemor, unger, Golden retriever og Volvo, og man fikk bare ut fra denne kombinasjonen ord på seg for å være «flink». Oddvar, en gammel kollega i den tiden, brukte ved det minste snøfall, si at jeg gledet meg nok til å komme hjem, spise middag for så å måke snø. «I rette linjer» som han sa. Fine, ordentlige, geometrisk vakre snøfonner. Trodde Oddvar. Han skulle bare visst.

Noen hopp fremover i tid og rom, så var overflaten, fortsatt til å la seg skue. For ikke lenge siden var det kar fra Senja, som ut fra sin kunnskap om meg, mente at «slørv e vel et uttrøkk som e nokså ukjent før dæ». Han skulle bare visst. Han også.

Nå skal det vel sies at min hang til «slørv» ikke har ført til så mye annet enn berettiget harme hos de av mine som har måttet utstå dette. Unntaket må være USA’s forsvarsjef som en gang i historien, ble grounded nettopp på grunn av mitt «slørv». Mer om det en annen gang. (Kanskje.)

Jeg har nok «slørvet» mye gjennom livet, men en ting skal jeg ha (klapp på egen skulder) jeg har alltid forsøkt å gjøre noe med det. Forbedre meg. Spesielt når det kommer til å huske på å forbedre meg. Så også i dag.

For noe tid tilbake hadde jeg en far-sønn-samtale med «Opus 2», som jeg med glede omtaler han. Temaet var en felles, kanskje nedarvet svakhet, evnen til å stable inn i en oppvaskmaskin. O 2 uttrykte det slik at han følte seg nærmest utviklingshemmet når han stod der under overoppsyn av sin sambo, og fikk nok en belæring om optimal plassering av glass og gods. For ikke å snakke om bestikk. Ja, der har vi noe felles. Der også.

Så i disse dager, hvor jeg gjennomlever en periode som gressenkemann (artig begrep her i asfaltjungelen) har jeg virkelig tatt tak. Kjører en treningscamp, hvor jeg stabler inn, vurderer resultat, for så å kjøre en vask. Etter gårsdagens 3 vask, var jeg ganske utslitt bare av å skitne til nok fat og kopper (og noe rask fra Ikea), til at jeg kunne fylle maskina. Etter en velfortjent rekonvalesensperiode frem til i dag tidlig, måtte jeg revurdere hele opplegget, og kom (heldigvis) til at jeg fikk bare stole på at vaskemidlene gjør jobben sin, og at jeg derfor «kun» trenger å konsentrere meg om selve stablingen. Få mest mulig inn i maskina til akkompagnement av et minimum klirr og samtidig kunne lukke døra til oppvaskmaskina med et lett sinn. Det har hjulpet.

Jeg håper nå at vedlagte foto kan være et grunnlag til å gi meg noen gode råd for hvor jeg bør ha fokus i det videre forbedringsarbeidet. Gjerne i kommentarfeltet.

 

Advertisements

Kalima og raketter – Kjell og jeg mimrer (3)

Det var en av disse litt for varme dagene. Kalimadag, det vil si med sanddis fra Sahara. Dette er et værfenomen som oppstår til tider, og som faktisk slipper ned sand hele veien vestover, ja helt til amazonas. “Det bruker å være slik når de spiller fotball i Marokko” hevder en støvete venn av meg.

Natten før hadde jeg registrert 29 grader på det kaldeste (!), og da er man noe «i bakrus» neste dag. Eldre eller svake mennesker anbefales å ta det veeeldig rolig, drikke vann og helst holde seg innendørs. Men så ikke med meg. Ikke med Kjell heller forresten, sine 86 år til tross.

Han kom sigende langs strandpromenaden. Kortvokst slik at han lett kan kamuflere seg i en flokk innfødte, men der var han plutselig, og som vanlig med gjensynsglede. «Du jeg tenkte faktisk på deg i går.» «Ja vel, håper det var noe positivt da?» svarte jeg, og så lett at her var det noe oppe i (kort)ermet som vi kunne dele.

Saken var at tankene til Kjell har det med å kretse rundt krig og fred, eller mere korrekt, rundt krig. «Jo jeg tenkte på han der lille galningen i Korea, han Kim et eller annet. Han med rakettene vet du, og så kom jeg på der saken med Nike-rakettene som du var borti». Øynene lyste nå (han burde forresten være mere påpasselig med solbriller), tydelig at her var det mye detaljer som fortsatt hang med.

«Du mener Nike/Ajax-dramaet?» svarte jeg, og dermed var vi i gang.

 Nike

På 70-tallet hadde Norge sammen med en rekke andre Nato-land et, den gang, effektivt rakettforsvar, kalt Nike-Ajax.

I Norge var det 4 slike rakettbatterier rundt på Østlandet. Dette var et våpen beregnet for å skyte ned sovjetiske fly eller missiler. Den kalde krigen var på sitt kaldeste på denne tiden. Anleggene, og virksomheten ved disse, var underlagt høyeste sikkerhetsnivå og hemmelighold. Nordmenn flest hadde ingen kjennskap til disse før mange år senere.

Som det ofte gjorde i vår jobb den gangen, startet de mest spennende oppdrag med en «alarm». Denne gang ble det meldt om at noen stålbeholdere var i ferd med å ruste hull på, og disse inneholdt et ekstremt farlig drivstoff for disse rakettene, metylhydrasin. Panikken ved det militære lageret, som jeg ikke skal angi nærmere, var slik at lukten av adrenalinet kjentes gjennom telefonen.

Arne og jeg, ble hastesendt til «lageret» for å få oversikt over situasjonen. Litt artig i dag å tenke på at i en slik situasjon sendte man ut to 22-åringer, begge med null erfaring fra slike hendelser.

Vel ankommet, så vi at det var satt opp sperrebånd slik at uvedkommende ikke skulle komme bort til drivstoff-flaskene. Med «her kommer ekspertene-holdning» i ryggen, skred vi fremover. Veldig forsiktige. Gikk på gummisåler. Ved hjelp av lommelykt, på et par meters avstand, kunne vi se at, joda der var det rust. En slagplan måtte legges, og det raskt.

Neste dag gikk ferden tilbake, denne gang med eskorte. Stålflaskene som var i ferd med å lekke, eller enda verre ta fyr eller eksplodere i samme slengen, ble lagt på «bårer» i to biler, og transporten til Kjeller kunne starte. Blålys foran og blålys bak. Politi og militærpoliti. Brannvesen og ambulanse i beredskap. Vi sprengte ingen fartsgrenser på den turen, for å si det forsiktig.

Fremme på basen, på et av de store åpne områdene ved siden av flystripa, var det rigget til et lite basseng med vann, hvor planen var å få ledet drivstoffet ned i vannet via slanger, og slik holde kontroll med «problemet». Mange sikkerhetstiltak var på plass. Mannskap i vernedrakter á la Apollo-ferden, vagget sakte frem og åpnet ventilen for å få det hele unnagjort. Spenning til å ta og lukte på. Hva ville skje nå? Var vi i ferd med å gjøre det helt store?

RomdraktPNG

( vel ikke helt den samme drakten, men den gjør nytten 🙂

 

 

Noen ganger følges lettelse ikke bare av glede, men også av skuffelse. Dette var en slik gang. Ventiler ble åpnet uten at noe som helst kom ut. Var det ventilene som ikke åpnet? Hva nå?

Etter an lang dag ute ved stripa var konklusjonen klar. Det var ingen ting i beholderne, og ja, det var allerede hull i de. Nokså mange også. Men, små var de, det skal sies. Dette var nok flasker som var satt til side fordi de var tomme, og så hadde noen mistet oversikten over lagerbeholdningen. En skal huske at dette var en tid da lagerkontroll foregikk med blyant og kartotekkort.

«Husker godt det oppstyret det var de dagene» sa Kjell. I felleskap hadde vi fått frem overaskende mange detaljer i hendelsen. «Ja, du og han Hove-Ødegård ja. Det var litt sirkus rundt dere den gangen. Var det ikke Knoll & Tott vi kalte der?». Kjell smilte lurt og koste seg med «gjensynet» av en nokså uvanlig dag på jobben i 1972.

Kjell está aqui :-)

160711_a19493

Etter forholdene bra! – Et kort møte

Jeg så en kjent gammel kropp foran meg i en av smågatene her nede i dag. Kjell er tilbake i byen!

«Hei Kjell! Qué tal?». «Å, e det du ja, du som har bytta til et navn jeg ikke husker, men jeg husker jo ikke hvor jeg la brillene for 3 minutter siden heller» Gjensynsglede og smilerynker på tilbud.

«Men, Kjell, hvordan har du det?» «Jo takk, etter forholdene bra, og det er vel slik med deg også?» Jo, jeg måtte jo innrømme det. Allikevel var det noe der jeg måtte sjekke ut. «Etter forholdene bra?»

Jeg merker jo at det har jeg selv begynt å si. Alltid en referanseramme for ikke å ta sjansen på et rungende «jeg har det alle tiders». Overdrivelser skal man passe seg for, i det minste de positive. En måte å ta et forbehold på. Et ungdommens «lissom» for vår generasjon, og for de før oss.

Kjell følte vel at han måtte utdype noe. Lenge siden han og Mr. Noname hadde møttes, og her måtte det legges grunnlag for mange samtaler fremover. «Jo, da jeg mista kona mi for 20 år siden, og de som visste om det spurte om hvordan jeg hadde det, så forstod de svaret mitt, og spurte ikke mere om det. Det merkelige er at når jeg svarer det i dag, er det ingen som lurer på hva jeg legger i det. Ja med unntak av du da. Hva var det nå igjen du hadde bytta navn til?»

«Profildata» måtte utveksles på nytt. Nytt navn, telefonnummer, og så var vi der igjen, to nokså gamle arbeidskolleger med over 40 års avbrekk. Begge godt plassert mellom palmene for en vennlig, vakker, livsbejaende og behagelig tilværelse.

«Men du spurte jo nå her i sted du», fremholder Kjell. Nå har han fått tenkt seg om og forberedt et svar (er vi ikke slik alle, vi sindige av oss?) «Nå for tiden tenker jeg at med han Trump, og han Kim, og det norske landslaget i fotball, ja så må jeg si at jeg har det etter forholdene bra». En liten felles latterkule koster vi på oss, før Kjell må haste videre mot et toalett vi begge kjenner. «Hasta luego, Kjell» forsøker jeg på min gryende spansk. «Ja, hasta, hasta. Det e like før det hasta, ja» og bortover går det i lett fjærende gange.

«Ingen vet hva morgendagen bringer» sa man tidligere. Dette også et uttrykk som ikke benyttes så mye lengre. Det eneste sikre er det som er her og nå. Og der inne, der finner vi fortsatt Kjell, og meg. Vi flyr igjen!

 

Kjell og jeg mimrer – 2

Da historien om Grev von Rosen satte både nerver, side- og høyderor, i sving over Østmarka.

Jeg vet ikke hvem av oss som nevnte det. Arne eller jeg? Jeg tror det var Arne…..

Som tidligere fortalt (Petterøe-affæren) måtte Arne og jeg i et hasteoppdrag fra Kjeller til Rygge, for å hente noen prøver for videre analyser. Til vår store glede ble vi fraktet til og fra, med militært skolefly av typen Saab Safir. Joda, svenskene kunne det der med å bygge fly allerede den gang.

Saab_91C_01

På vei tilbake var det Arnes tur til å fly, mens jeg ble plassert i det tredje setet, som var på en seterad bak de to foran. Og der satt jeg, og holdt en av Arnes cryogenbeholdere, en stålbeholder med flytende oksygen, på fanget.

Turen forløp rolig og fint. Nydelig vær, og Arne var en stødig pilot. Slike fly fløy «etter terrenget», dvs. man hadde visuell kontakt med hvor man var. Høyden var med andre ord slik at turen var veldig artig, og skulle det vise seg, spennende. Man kunne nesten se om blåbæra var moden der nede. Korteste vei tilbake til Kjeller ga en rute som gikk over Østmarka og ned mot innsjøen Øyeren, for innflyging fra sørøst. Da Arne akkurat begynte å føle at dette var til å beherske, kom spørsmålet «var det ikke slike fly Von Rosen brukte i Biafra?» Så var vi i gang.

Men først en liten innføring i Grev von Rosens meritter. Sånn for bakgrunnens skyld.

rosen_mini

Du har kanskje aldri hørt om Grev von Rosen? Nei, det var ingen eventyrfigur. Han var reell nok, men samtidig både eventyrlig og en eventyrer.

Historien om greven i all kortfattethet:


Carl Gustaf von Rosen var en svensk greve, flyver og grunnlegger av Etiopias Flyvåpen under Haile Selassie, og en av pionerene i svensk luftfart.

Von Rosen var, som man kan ane, en rikmannssønn som, jeg gjetter, ikke ble helt etter sine forfedres forventninger. Han tok sitt flysertifikat som 24 åring og begynte med flyoppvisninger. Nokså snart etter kastet han seg ut i det han nok selv så som oppgaver i «det godes» tjeneste. Ambulanseflyger for Røde Kors i Etiopia, bombeoppdrag for finnene mot sovjetiske tropper i Vinterkrigen, og sist, men ikke minst, han klarte både å fremskaffe et lite flyvåpen til den lille afrikanske staten Biafra, og bidro til å sette deler av Nigerias flyvåpen ut av spill og slik påvirket en grusom krigs videre gang.

Dette lille, og meget spesielle flyvåpenet til Biafra, bygget han opp ved å eksportere fly av typen Saab, utrangerte skolefly fra Sverige, til Frankrike, og bygde de om til å kunne ta med raketter for å skyte mot fiendtlige mål.


Nok om von Rosen! Men det var altså med bakgrunn i dette, at Arne, noen hundre meter over tretoppene i Østmarka, kom med spørsmålet om ikke dette flyet var av samme type som von Rosen førte krig med i Biafra. En kan vel si at spørsmålet ble hengende «i lufta» i kun sekunder, før vi alle hang i lufta.

Vår pilot var av «cowboytypen», en type det var en del av i luftrommet i den tiden. Han overtok kontrollen fra Arne, og der og da fikk vi en innføring i “flyets fantastiske egenskaper”, som han uttrykte det. Vi fulgte dalsøkkene, vi lå i høyde med tretoppene på begge sider. Et sted stupte vi ned mot et lite vann hvor det satt en mann og en dame i en liten robåt, med fiskestenger, og etter hvert, frykt i blikket, der vi kom stupende ned mot de. Jeg kom plutselig på at den samme piloten hadde fått spørsmål fra feltpresten (!) da vi ankom Rygge om flyet oppførte seg pent i dag. Det hadde vært noe motortrøbbel dagen før. Akkurat det var visst glemt nå. Ikke av meg. Jeg håpet bare at piloten heller ikke hadde glemt alt om kraftlinjer, og at vi ikke var i Biafra.

Etter noen av de mest nervepirrende minuttene jeg har opplevd i et fly, steg vi opp, kom oss over en åskam, og der var Øyeren foran oss. Blank og fin i ettermiddagssola. Resten var ren rutine. Overtid på laboratoriet, sykkelen hjem til hybelen, og forsøke å sove.

“Joda, han von Rosen, var jo en av de store heltene i luften sent på 60-tallet” sa Kjell, og ristet på hodet. “Ja, det var tider”. (..og hadde jeg ikke skrevet den ned, hadde også denne historien fått sin plass i den store glømmeboka).

Kjell og jeg mimrer – 1

F5

Tobakk satte jagerflyene på bakken (En meget spesiell dag på jobben.)

«Så du har kontakt med han Hove-Ødegård fortsatt, ja? Knoll og Tott husker jeg at vi kalte dere.» Et forsiktig smil bredte seg over ansiktet. Kjell hverken var, eller er, den som tar unødige sjanser på å støte folk. «Stemmer nok det, ja», måtte jeg også erindre. «Det var en tid med mye moro i en streng organisasjon som Luftforsvaret.» «Men» hevder jeg, «det var da mange nok komiske innslag i hverdagen der på Kjeller uten at Knoll og Tott måtte arbeide hardt for å skape dem».

«Ja, var ikke dere involvert i Petterøe-affæren også?» spurte Kjell, og så var vi i gang.

En vakker sommerdag gikk ble det slått alarm på Kjeller. På Rygge flystasjon ved Moss, hadde man oppdaget noen merkelig fibre i en prøve av hydraulikkolje fra en F5, Freedom Fighter. Som ett av de viktigste grepene for å unngå tilstopping i hydraulikksystemene i flyet, ble det jevnlig tatt prøver fra flyene, hvor man spesielt sjekket for partikler i oljen. Prøvene ble tatt etter strenge rutiner, og på spesialrensede flasker. Her skulle det ikke være tvil om at forurensningen kom fra selve oljen.

Nå hadde vi altså funnet noen merkelige, lange, brune fibre, i en av de innsendte prøvene fra Rygge til oss på laboratoriet på Kjeller. Etter en relativt rask rådslagning ble det meldt alarm til Rygge, og de flyene som var i luften, tror det var 4 eller 5 tykker, ble øyeblikkelig tilbakekalt til basen, og alle prosedyrer for krisehåndtering igangsatt. Kollega Arne og jeg måtte raskest mulig ned til Rygge for å forsøke å avklare hvor forurensingen kom fra. Et eget fly ble sendt opp for å hente oss to, samt en del utstyr vi måtte ha med. Continue reading Kjell og jeg mimrer – 1

Kjell

«Ser du alle disse Atlanterhavsdønningene. De er der alltid», sa han.

Han var stille nå, lenge, og de gråblå øynene syntes å ha festet seg der ute i horisonten et sted. Kanskje var han sliten? Lang, varm dag for en gammel kropp.

Vi hadde møttes på nytt ved en tilfeldighet for 3-4 år tilbake. I en by som heter Arguineguin, en by hvor nesten halve befolkningen er norske, og av disse igjen en unormal stor andel som er i pensjonistalder, og vel så det. Ikke så rart. Eller som en god venn av meg sier «livet går litt saktere her nede, men med så mye mere innhold og glede».

Kjell_1

Continue reading Kjell

Empatiens geometri.

Omtrent på denne tid i fjor, fikk jeg oppleve et par ting som på hver sin måte ristet i mine følelser.

På en vakker ettermiddag, blant innfødte som nøt sin lokale nasjonaldag ved å innta en dag på stranden, ble det klart at akkurat denne dagen skulle komme til å bli litt annerledes. Ambulanser, politi i ulike valører, og et stort oppbud av Cruz Roja (Røde kors) i havna, tilsa at noen var på vei til land. Ingen vanlig chartergruppe.

IMG_2212

Noen og femti flyktninger, eller skal vi heller si emigranter, var reddet av kystvakten, og ble ført til lands mens turistene kunne bivåne det hele fra paraglideren, vannskutere, eller fra bordet på fiskerestauranten. 52 mennesker som krøp frem fra under solpresenningen som var spendt ut på dekket, og ble tatt hånd om av et effektivt og vel forberedt mottaksapparat. Selve rammen rundt landsettingen kunne vel vanskelig være mere kontrastfylt. Ferie for noen, fridag for mange, tilgang til det mennesket trenger for å leve, vann, mat og helsetjenester i overflod, opp imot disse som flyktet fra noe de visste hva var, til noe de håpet skulle være deres Nirvana, det forjettede sted.

Noen timer senere kommer jeg hjem, og det første jeg ser er en liten grønn fugl som ligger med lukkede øyne på terrassen. Død. Sikkert fløyet mot en skinnende overflate den trodde var solen, og jeg begynte å grine. 52 flyktninger er én dimensjon. En liten fugl på kanskje 10-12 gram, en helt annen. Den første kunne jeg lagre i langtidsminnet, som en opplevelse av mange som livet fører med seg. Den andre, en manifestasjon av at noe vakkert hadde endt sitt liv her. I jakten på lyset. Continue reading Empatiens geometri.

12 druer – for hell og lykke

“When in Rome, do as the romans do” eller “følg skikken der du er” som vi ville sagt på vårt eget, forsømte, språk.

Her under en høyere sol, gjør også vi oss klare til å skifte kalender, og vi gløtter til hva de innfødte gjør på denne årets siste kveld. Derfor har vi kjøpt inn et av de produktene som akkurat i disse dager har en meget fremtredende plass i dagligvarebutikkene, druer.

img_2544

Å spise 12 druer i takt med den siste nedtellingen til 00:00 sies å være en tradisjon som har sitt utspring i en fantastisk druehøst i 1909, hvor myndighetene bestemte at de skulle gi bort en del av druene i forbindelse med nyttår. En annen historie er at druer en gang i tiden var en luksusvare forbeholdt de velbeslåtte. En gruppe radikale ville gjøre narr av disse som viste sin rikdom ved å spise druer i selskapeligheter i sine palasser , og stilte seg opp på gater og torg for å spise druer. De også. 12 druer, i takt med de siste 12 klokkeslag før midnatt.

Uansett den historiske begrunnelsen, det å spise 12 druer på nyttårsaften, har siden blitt en tradisjon i stadig flere deler av Spania    og Latinamerika.

En historie som viser hvor sentralt dette er, er at Nyttårsaften  1989 klarte programleder Marisa Naranjo å rote det til med klokkeslagene under direktesendingen. Spanjolene ble rasende for at de hadde gått glipp av “druesermonien”. Programlederen fikk sparken, og fremdeles er det mange som snakker om fiaskosendingen. Man tuller ikke med spanske tradisjoner.

Når klokka slår sine tolv slag ved inngangen til det nye året, skal vi stå der med våre 12 druer i hånda. For hvert klokkeslag skal vi spise én drue. Da er det vesentlig at de er små og steinfrie. På den måten skal vi, slik som de innfødte, bidra til velstand for oss selv og våre nærmeste, i det kommende året. Kanskje for de som leser denne artikkelen også?

Godt nytt år! ,  eller ¡feliz Año Nuevo a todos! som vi sier her,  hvis vi tar skikken slik den er her.

 

capture

Tid for hage.

2. juledag er en hverdag her hos oss, og med noe kalima-dis for solen, er det en fin dag å ta litt vinteraktiviteter i hagen. I dag har vi beskåret en yuccapalme som begynte å strekke seg faretruende over mot naboens side av muren. Med felles krefter ble to greiner avkortet og kappet slept bort til et område hvor maur og andre besøkende fritt kan forlate treet ut å måtte ta for lang omvei.img_2540

Friske urter til priser som nesten er utrolige i forhold til norske, kan man få fatt i på ulike gartnerier. Også her gjelder regelen om at jo lengere unna turistområder, desto dårligere engelskkunnskaper, bedre priser, og samtidig bredere og gode smil når en nordbo prøver seg på kunsten å spre hygge på de innfødtes eget språk.

En krukker – i – tårn-konstruksjon fra Keter er også anskaffet, og i dag ble de første urteplantene ønsket velkommen til denne plantasjen.

img_2541Så nå er det bare å vente på at våren skal melde seg med lys til de som har sine røtter her, og til oss andre som bare trår varsomt omkring. Det skjer vel om en uke eller to.

Fortsatt god jul!

U for Urd!

Nå har vi kommet til U, u for «uvær», eller U for «Urd». Som kjent blir de ulike ekstremværene som treffer oss gitt navn, i alfabetisk rekkefølge. På en genial måte har man også klart å få til en kjønnsmessig likestilling ved at annet hvert uvær gis gutte- eller jentenavn. Min mangeårige erfaring med uvær av forskjellig styrker, gjør at jeg nok mener dette blir en skeivdeling mere enn en likedeling. Skal dette gi noen mening burde jentenavn gis en positiv kvotering slik at 2 av 3 uvær gir en assosiasjon til det påståtte svake kjønn.

Nå kommer «Urd» til de norske kyster. Urd er et jentenavn må vite. En dame med betydelig potensiale for å lage et lite helvete for oss, når vi ser hva wikipedia har å opplyse oss med.

Selv befinner jeg meg langt fra de etter hvert så lunkne kyster i nord, men selv her har det vært litt småekstremt, hvis et slikt ord gir noen mening, vær i selve julehelgen. Kalimaen, som er et velkjent værfenomen på øyene, har slått til etter en natt med sterke fønvinder. Nå på 1. juledags kveld er det støvete, og for en som ikke kjenner værfenomenet er det lett å tro at det er tåke som dimmer sol og stjerner.

 

haerfugl

I morgentimene var luftstrømmene så uregjerlige at en Hærfugl fant det best å foreta en sikkerhetslanding her hos oss for å pusse fjær og gå over øvrig utstyr.

Vi var behjelpelig med påfyll av diverse trønderske gloser som han kan få nytte av når han skal besøke stadig mere nordlige destinasjoner etter hvert som Donald Trump fyrer opp mere kull, og temperaturen som følge av det samme. Det siste han fikk med seg var uttrykket “dæ… steike”før han snittet av gårde forbi naboens palmer med takeoff mot sørvest. Departure sånn ca. lunchtid.