All posts by willyjoe

Frittgående Trønder med meninger, ofte sære, om mangt....

Ikke bare lett å være hund.

Spanjolene oppleves som jevnt over glade i sine hunder, selv om hundeholdet her fortoner seg nokså annerledes enn det vi er vant til i Norge. Enkelte hunder reker rundt på frilabb, og ser ut til å ha det helt konge. De innfødte er på hils med disse, og hundene er så fortrolige og trygge på omgivelsene sine, at de knapt utveksler en mine med tobente vesener der de tripper rundt i gatene.

Men en ting har de til felles med sine nordiske brødre og søstre. De skal absolutt markere sitt revir. Spesielt gjelder det også her for gutta.

Her er en kanarisk tilnærming til problemet. Vannkanner på stadig flere løfte-på-poten-plasser.

Lurer på hvor lang tid det tar før virkningen gir seg? Og en ting til. Hvorfor gul farge på vannet? Nei, jeg TROR ikke det duIkke lett å være hund tenker. Fargen er nok tilsatt. Og da igjen, hvorfor. Hundene er kanskje ikke fargeblinde her nede?

Advertisements

Landligge….og litt om kommunikasjon.

En fin vinterdag, og tid for refleksjon igjen.

Jeg tar meg selv i å bli litt trist til sinns når jeg tenker på hvor mye slike små samfunn vil tape den dagen SMS og andre kommunikasjonsformer overtar helt. Jeg gleder meg storligen over bruk av bilhorn, uhemmet hoing over calle´r eller avenidas, når en kompis trenger en gladmelding, eller en señora fortjener et kompliment. Musikalitet, følelser og mellommenneskelig kommunikasjon. Stor stas. Latinos!

En venn av meg lanserte uttrykket om at «den korteste veien mellom to mennesker er et smil». Han skulle bare visst hvor nære vi er her.

Solen er fortsatt høyere, og menneskene varmere, her jeg sitter på en benk jeg har begynt, om enn litt forsiktig, å kalle «min». Helt fra barnsben har jeg hatt en dragning til sjøen og livet på kaia. Så også når jeg lever her sør. Her kan jeg fortsatt oppleve en miljø hvor båt er noe langt mere enn en industriell konstruksjon som kommer for å losse og laste, og deretter å dra sitt kjølvann i en ny retning. Her vedlikeholdes båter, de drar ut på fangst, leverer last, og litt lengere bort på kaia, et det stort minnesmerke over de som ikke kom tilbake. Unger kommer hoijende ned på kaia når pappa kommer til land, eller de henger i skjørtekanten til mor når de følger far til båten før den skal ut på nattlig fiske. Havna er sentral i deres liv, fra vugge til grav.

Continue reading Landligge….og litt om kommunikasjon.

Til slagteren.

«Nå må du ikke glemme ribba flere ganger!». Jeg kunne høre at fruen nærmet seg desperasjon. Nei, i dag måtte jeg få til dette. Jeg er ingen ribbeekspert, og klarer vel til nød å varme opp en ferdigstekt ribbebit, dog med stor sannsynlighet for at den da blir seig, eller for kald. Tro meg. Jeg har forsøkt flere ganger. Men å bestille! Det måtte jeg da være kompetent til.

Å tenke på ribbe til jul nå i september er, for meg, naturstridig. For det første så hater jeg rett og slett all opphausingen av julen og dens «tilbehør» fra tidlig på ettersommeren.

For det andre viste gradestokken 34 røde, noe som heller ikke bidro til at ribbebestilling lå aller fremst i panna. På den annen side visste jeg at akkurat det, ikke var noen god unnskyldning å føre til torgs på telefonen i kveld. At det hadde vært for varmt. Slagter Jens måtte avlegges en visitt I DAG!

Kalimaen som hadde ligget over området de siste dagene, var heldigvis i ferd med å lette. Varme, høy luftfuktighet og litt vind, passer meg godt. Tar du vekk vinden og legger til litt finpartiklet sand fra Sahara i stedet, har jeg det stikk motsatt.

Continue reading Til slagteren.

Undringstimen – magi?

Jeg slutter aldri å undre meg. Heldigvis. Jeg har alltid undret meg over menneskers ondskap og godhet, kjærlighet og hat. Andre menneskers gudstro. Det være seg den som vi er flasket opp med, mer eller mindre motvillig, men også den som gjør at troende ser det som sin livsoppgave å tilintetgjøre de som heller til en annen trosretning, og det med størst mulig råskap og bestialitet.

I kveld har jeg igjen en undringstime. En stille stund hvor jeg forsøker å ta inn over meg «det store», men i det, også de små tingene som til sammen utgjør nettopp dette «det store».

Jeg har ved anledninger uttalt at jeg tilhører den første generasjon nordmenn som faktisk kan gjøre noe med været. Etter ukesvis i goretex brakte Norwegian meg til «Paradiset» igjen. Som sagt, det er mulig for mange av oss å gjøre noe med dette været. Nå etter tre dager, har rytmen begynt å sette seg, og hver kveld etter at solen har kommet under horisonten, har jeg inntatt min kjære takterrasse i godt selskap med noen vidunderlige tanniner. Undringstimen har kommet.

Continue reading Undringstimen – magi?

Euroen

De siste par årene har valutakursene, og særlig kursen på Euroen, nesten overtatt Yr sin rolle som mitt anker i hverdagen. Ikke fordi jeg har startet som valutaspekulant, men fordi jeg har hatt en god del utgifter som skulle betales i Euro. Å regne, nesten på refleks, alle priser om til norske kroner, for å få en forståelse av hvilke beløp en snakket om, er utviklet til en perfeksjon. 8-gangen var en favorittøvelse allerede på barneskolen, og de siste årene har den kommet til nytte mere enn noen annen gangetabell. Ved å bruke 8, fikk man samtidig en «buffer». «Hva står Euroen i nå da?» kunne noen spørre. «Sju og noe, men jeg bruker å regne 8-gangen for å være helt sikker» var min melding. Omtrent slik var verden der utenfor. For eksempel her nede.

euro-145386_960_720

Jeg dro tidlig til byen i dag. Jeg liker det. Litt svalere, og litt triveligere før alle All inclusive-erne har rukket å få på seg både slipperser og morgenbufé. Jeg endte fort opp på Bar Las Marañuelas, hvor Marthe og hennes stab igjen begynner å bli på nikk. Et herlig sted. Byens beste beliggenhet hvis en vil nyte både eksos og havluft. Akkurat passe autentisk til at bestikket er møkkete. Ingen innkaster. Ikke en gang en ansatt som prøver seg på norska. Her kan jeg sitte og drøse. Se på livet og reflektere. Mennesker av alle størrelser og fasonger passerer i fri dressur.

Continue reading Euroen

Jan

Det var noe kjent, men samtidig ubestemmelig over skikkelsen. En slank gammel mann som var blitt hjulpet ombord med rullestol. Selvsagt var det en som måtte, ja bare MÅTTE ha plassen sin ved vinduet slik at han som allerede satt i midtsetet, og hadde store problemer med bevegeligheten, måtte reise på den stive kroppen og ta seg ut i midtgangen. Det var lett å se at det var med store smerter. Det var også lett å se at det kom til å bli en masse ledige seter, men cabinpersonalet var for opptatt med å beundre hverandres øyenskygger og ditto, til at de orket å bry seg

Ved innsjekkingen på neste flight, ser jeg den samme karen bli hjulpet om bord. Noe murret oppe i mine grå, også denne gangen. Det slo meg at dette kunne være menneskeliggjøringen av et photoshoparbeide. Et ansikt med kjente smilerynker og blå øyne, lagt inn i en for meg ukjent bakgrunn.  «Har du billetten klar» spurte han som trillet, og det var da jeg hørte svaret, at jeg fikk enda ett element på plass. Stemmen! En stemme jeg ikke har hørt siden 1983. Der var den igjen. Denne gang pakket inn i et menneske jeg ikke kjente? Kan man låne bort både smilerynker, øyne og stemme?

Continue reading Jan

Når noen går feil…

Det kan jo være en sammenheng, men jeg tror mere det er et resultat av tilfeldighetenes spill. Hjemme i Norge har vi etter flytting til leilighet, kommet i en situasjon hvor akkurat vi har fått gatenummer 62, og vår leilighet ligger veldig nære avkjørselen til en annen eiendom som også har nr. 62. Etter et halvt år på ny bopel, har vi som en følge av denne situasjonen hatt 3 pizzabud på døra, 2 rørleggerbedrifter, Posten, kommunens hjemmehjelpstjeneste, 3 drosjer, Schenker og en kar i 80-årene på sparkesykkel. Nei, du leste ikke feil. Han var riktig så stilig antrukket med jakke, skjorte og slips, samt en sammenleggbar paraply, elegant plassert på sykkelstyret. Jo, han var ved sine fulle fem. Ingen tvil. Måtte jeg bli slik jeg også.

Her på hytta, 450 mil hjemmefra i retning syd, ble jeg vekket kl. 03:00 i natt ved at det ringte på fra gaten. Jeg ventet ikke akkurat besøk på den tiden, så etter å ha konsultert klokka, kom jeg til at det nok var kunder til «Godtebutikken» som var blitt satt av utenfor feil adresse. Det kan virke som om det går i halv- og heltimes leveranser der i gården, så klokken «hel time», kunne tyde på det. Slike feilnavigeringer har skjedd før, og hovedomsetningen foregår nok i de stille nattetimer. Godtebutikken ligger et par hundre meter unna, og ville vel i et næringsregister være klassifisert omtrent som «Omsetning av nytelsesmidler, og tjenester naturlig tilhørende».

Continue reading Når noen går feil…