Category Archives: Og sånn går no dagan!

Landligge….og litt om kommunikasjon.

En fin vinterdag, og tid for refleksjon igjen.

Jeg tar meg selv i å bli litt trist til sinns når jeg tenker på hvor mye slike små samfunn vil tape den dagen SMS og andre kommunikasjonsformer overtar helt. Jeg gleder meg storligen over bruk av bilhorn, uhemmet hoing over calle´r eller avenidas, når en kompis trenger en gladmelding, eller en señora fortjener et kompliment. Musikalitet, følelser og mellommenneskelig kommunikasjon. Stor stas. Latinos!

En venn av meg lanserte uttrykket om at «den korteste veien mellom to mennesker er et smil». Han skulle bare visst hvor nære vi er her.

Solen er fortsatt høyere, og menneskene varmere, her jeg sitter på en benk jeg har begynt, om enn litt forsiktig, å kalle «min». Helt fra barnsben har jeg hatt en dragning til sjøen og livet på kaia. Så også når jeg lever her sør. Her kan jeg fortsatt oppleve en miljø hvor båt er noe langt mere enn en industriell konstruksjon som kommer for å losse og laste, og deretter å dra sitt kjølvann i en ny retning. Her vedlikeholdes båter, de drar ut på fangst, leverer last, og litt lengere bort på kaia, et det stort minnesmerke over de som ikke kom tilbake. Unger kommer hoijende ned på kaia når pappa kommer til land, eller de henger i skjørtekanten til mor når de følger far til båten før den skal ut på nattlig fiske. Havna er sentral i deres liv, fra vugge til grav.

Continue reading Landligge….og litt om kommunikasjon.

Advertisements

Til slagteren.

«Nå må du ikke glemme ribba flere ganger!». Jeg kunne høre at fruen nærmet seg desperasjon. Nei, i dag måtte jeg få til dette. Jeg er ingen ribbeekspert, og klarer vel til nød å varme opp en ferdigstekt ribbebit, dog med stor sannsynlighet for at den da blir seig, eller for kald. Tro meg. Jeg har forsøkt flere ganger. Men å bestille! Det måtte jeg da være kompetent til.

Å tenke på ribbe til jul nå i september er, for meg, naturstridig. For det første så hater jeg rett og slett all opphausingen av julen og dens «tilbehør» fra tidlig på ettersommeren.

For det andre viste gradestokken 34 røde, noe som heller ikke bidro til at ribbebestilling lå aller fremst i panna. På den annen side visste jeg at akkurat det, ikke var noen god unnskyldning å føre til torgs på telefonen i kveld. At det hadde vært for varmt. Slagter Jens måtte avlegges en visitt I DAG!

Kalimaen som hadde ligget over området de siste dagene, var heldigvis i ferd med å lette. Varme, høy luftfuktighet og litt vind, passer meg godt. Tar du vekk vinden og legger til litt finpartiklet sand fra Sahara i stedet, har jeg det stikk motsatt.

Continue reading Til slagteren.

Euroen

De siste par årene har valutakursene, og særlig kursen på Euroen, nesten overtatt Yr sin rolle som mitt anker i hverdagen. Ikke fordi jeg har startet som valutaspekulant, men fordi jeg har hatt en god del utgifter som skulle betales i Euro. Å regne, nesten på refleks, alle priser om til norske kroner, for å få en forståelse av hvilke beløp en snakket om, er utviklet til en perfeksjon. 8-gangen var en favorittøvelse allerede på barneskolen, og de siste årene har den kommet til nytte mere enn noen annen gangetabell. Ved å bruke 8, fikk man samtidig en «buffer». «Hva står Euroen i nå da?» kunne noen spørre. «Sju og noe, men jeg bruker å regne 8-gangen for å være helt sikker» var min melding. Omtrent slik var verden der utenfor. For eksempel her nede.

euro-145386_960_720

Jeg dro tidlig til byen i dag. Jeg liker det. Litt svalere, og litt triveligere før alle All inclusive-erne har rukket å få på seg både slipperser og morgenbufé. Jeg endte fort opp på Bar Las Marañuelas, hvor Marthe og hennes stab igjen begynner å bli på nikk. Et herlig sted. Byens beste beliggenhet hvis en vil nyte både eksos og havluft. Akkurat passe autentisk til at bestikket er møkkete. Ingen innkaster. Ikke en gang en ansatt som prøver seg på norska. Her kan jeg sitte og drøse. Se på livet og reflektere. Mennesker av alle størrelser og fasonger passerer i fri dressur.

Continue reading Euroen

Solsnu og skygge

Så viste det seg at pessimisten i meg hadde rett. Ikke bare kunne det bli enda kaldere (minus 19.7 i tastende stund) På årets korteste dag greide Moder Jord å slukke månen også.  Eller, for å være litt mere presis, jorden plasserte seg slik at månen kom i skyggen for solens stråler. Ikke så ulikt det som skjer i politikken. Selv store, kraftige Kristin lever i skyggen fra spinkle Jens. Det blir som jeg alltid har sagt; vi får det været vi har gjort oss fortjent til. Det er derfor solen ikke skinner på oss alle.

Heller ikke denne regelen er uten bekreftende unntak. Liv Signe får til stadighet mere sol enn hun både har fortjent og ønsker. Hun har en svært så dyktig “væskebærer”. Det er hun meget mørkhårete som er like i nærheten til enhver tid. Du kan skimte henne som et slags appendiks rett i utkanten av kameraenes fokus. Slike damer kan lage gull av gråstein, men ikke all gråstein kan reddes via en slik alkymistisk forvandling. Når du i media snakker som den du er, skal en helst ikke være fra et sted hvor alle ord slutter med au, aui, eller audi. Det kan oppleves både som sytete og bevisst tåkelegging. Men èn ting skal hun ha. Hun har alltid rene brilleglass og det vet jeg selv er litt av en prestasjon. I det siste år har hun også høstet stor åtgaum for sin evne til å kunne innstille blikk og mimikk på troskyldig. Jeg er også sikker på at hun reagerer på elektrisk strøm (det er ikke alle i SP som gjør det, ser vi) og fra meg skal hun også ha poeng for fremmøte. Visste du forresten at hun har livnært seg som selger for Nidar? Det er etter det at Nidar ikke bare lager Seigmenn, men også Kjærringer.

Men, apropos fremmøte. Hvor har det blitt av SV? Jeg håper Kristin har oversikten. Det burde ikke være så vanskelig. Etter rovdyropprøret har de nok mistet de fleste av sine medlemmer som bor i postområder som har nummer større enn 1300. Og med kanskje så mye som 70% av medlemsmassen bosatt på Grünerløkka, skal en ikke være mere enn litt over middels skjeløyd for å kunne ha oversikt over de, hvis en står litt sentralt plassert på Grüner en formiddag, og ser de rusle til sine offentlige arbeidsplasser. Skulle de ikke være i sikte på formiddagen på grunn av den offentlige IA-politikken, bør de vel uansett kunne krysses av i manntallet på kveldstid. Det er vel ikke så mange spisesteder, selv på Grüner, som har kamel på menyen ofte nok?

Jeg har tidligere følt og uttrykt uro når Trond Giske ikke har klart å finne et TV-team på flere timer. Men den gutten kom sterkt tilbake, selv om han ble syk akkurat den dagen Fredsprisen skulle deles ut. Nå er jeg mere urolig for Kristin. Det er bare slik jeg er. Godheten sprenger på. Håper hun ikke er tatt av ulven, slik det gikk med en annen rødhette. Jeg fryser bare ved tanken. Men Rødhette levde nok ikke sitt liv på Grünerløkka.

God solsnu, folkens. Måtte solen skinne på oss alle!

Petter,….. den store?

“Nei nå må du gi deg, eller så må du la meg gå ut i hagen for å skvette litt”. Mira må opp i øyekroken med den ene labben for å tørke opp. Jeg merker at etter som årene har gått har hun stadig lettere for å få tårer i øynene når latteren presser på.  Grålysingen denne desembermorgenen, kun 2 dager før solsnu, har så vidt gitt oss en oversikt over det lokale dyrelivet slik det arter seg i minus 14. De mest morgenfriske av dompappene er på plass for dagens første måltid, og naboens katt har listet seg forbi på jakt etter andre kjøttretter. Gjerne noe som går på fire, og ikke har så til de grader lett for å ty til vingene.

En kjøttmeis blåser seg opp til størrelse XL for å holde på varmen, og starter sin slitsomme jakt på næring. Kikke rundt. Katt i sikte? Rovfugl i sikte? Passe avstand til de verste mobberne blant dompappene? Start i retning mater 2. Nødlanding, ups! Grabbe tak i ett frø. Avgang. Landing i mer kontrollerte former. Hakke frøet mot stammen. Spise. Jeg er fortsatt forundret over at dette kan gi et positivt nettoresultat rent energimessig.

De aller fleste av arten Homo Sapiens har lagt igjen eksosskyene sine ned veien, på vei til dagens dont, hva nå enn det måtte innebære. En tur til NAV, skolen, jobben, på jakt etter billig ribbe, eller kanskje bare på Statoil for å fylle kaffekoppen? Hva vet vel vi? På den annen side; vi trenger ikke å vite heller. Vi har det fint her vi er. Midt i vår verden, Mira og jeg. Også Tanya da, selv om hun fortsatt ligger og snorker under bordet.

Dagens aviser medførte at vi har tatt oss en pause fra våre drittsamtaler, eller søppelprat som Mira kaller det. ” Den gutten skulle du tatt med på dressurkurs!” Hun grynter av inneklemt latter. Hun er litt handikappet der, når det gjelder å iverksette latterbrøl. “Men John hadde vel ikke tillatt det vel? Han hevder jo til stadighet at Petter ikke har gjort noe galt.”

“Du husker den gangen da jeg ikke oppførte meg helt bra på den lydighetskonkuransen? Da han der flotte Boarder-guttten kom løpende og luktet på meg der bak i det aller helligste?” Jo, jeg må innrømme at jeg ikke har glemt den episoden helt, selv etter 6 år, og det er sikkert slik det er med pappa John også, selv om han later som ingen ting. Forresten ikke så helt lett for han heller. Barneoppdragelse, og samtidig oppdragelse av sin egen sjef, må da være en krevende øvelse. “Du ble ikke sint, du sa jeg var den fineste hunden” minner Mira meg om, og ja, der kom den. “Det er jo det pappa John gjør også” sier jeg, og synes dessuten at dagens tema er utdebatert. Det er da grenser for hvor mye tid vi kan bruke på en slik fillesak. Om ikke media har andre ting å ta for seg, har da vi viktigere ting fore. Fóre fuglene for eksempel.

“Men,” Mira er en hund etter å ville ha det siste ordet, “det bildet av han Petter på Værnes, minner meg om den gangen jeg gikk saaakte tilbake til deg, og visste, at du visste, at jeg hadde spist på en bæsj ute i snøen”. Du har sannelig rett Mira, men det er ikke alle minner det er like lurt å ta frem. “Hva med valget i Hviterussland. Åssen gikk med han der Ljukasjenkovitsch eller hva han nå heter? ” Ja, den bikkja er ikke sann. Men en hund etter aviser, det er hun!

Tror nesten vi skal klippe noen klør i dag også jeg. Ble plutselig så inspirert. Hviterussland! Valg?