Category Archives: Samtaler

Kjell está aqui :-)

160711_a19493

Etter forholdene bra! – Et kort møte

Jeg så en kjent gammel kropp foran meg i en av smågatene her nede i dag. Kjell er tilbake i byen!

«Hei Kjell! Qué tal?». «Å, e det du ja, du som har bytta til et navn jeg ikke husker, men jeg husker jo ikke hvor jeg la brillene for 3 minutter siden heller» Gjensynsglede og smilerynker på tilbud.

«Men, Kjell, hvordan har du det?» «Jo takk, etter forholdene bra, og det er vel slik med deg også?» Jo, jeg måtte jo innrømme det. Allikevel var det noe der jeg måtte sjekke ut. «Etter forholdene bra?»

Jeg merker jo at det har jeg selv begynt å si. Alltid en referanseramme for ikke å ta sjansen på et rungende «jeg har det alle tiders». Overdrivelser skal man passe seg for, i det minste de positive. En måte å ta et forbehold på. Et ungdommens «lissom» for vår generasjon, og for de før oss.

Kjell følte vel at han måtte utdype noe. Lenge siden han og Mr. Noname hadde møttes, og her måtte det legges grunnlag for mange samtaler fremover. «Jo, da jeg mista kona mi for 20 år siden, og de som visste om det spurte om hvordan jeg hadde det, så forstod de svaret mitt, og spurte ikke mere om det. Det merkelige er at når jeg svarer det i dag, er det ingen som lurer på hva jeg legger i det. Ja med unntak av du da. Hva var det nå igjen du hadde bytta navn til?»

«Profildata» måtte utveksles på nytt. Nytt navn, telefonnummer, og så var vi der igjen, to nokså gamle arbeidskolleger med over 40 års avbrekk. Begge godt plassert mellom palmene for en vennlig, vakker, livsbejaende og behagelig tilværelse.

«Men du spurte jo nå her i sted du», fremholder Kjell. Nå har han fått tenkt seg om og forberedt et svar (er vi ikke slik alle, vi sindige av oss?) «Nå for tiden tenker jeg at med han Trump, og han Kim, og det norske landslaget i fotball, ja så må jeg si at jeg har det etter forholdene bra». En liten felles latterkule koster vi på oss, før Kjell må haste videre mot et toalett vi begge kjenner. «Hasta luego, Kjell» forsøker jeg på min gryende spansk. «Ja, hasta, hasta. Det e like før det hasta, ja» og bortover går det i lett fjærende gange.

«Ingen vet hva morgendagen bringer» sa man tidligere. Dette også et uttrykk som ikke benyttes så mye lengre. Det eneste sikre er det som er her og nå. Og der inne, der finner vi fortsatt Kjell, og meg. Vi flyr igjen!

 

Advertisements

Kjell

«Ser du alle disse Atlanterhavsdønningene. De er der alltid», sa han.

Han var stille nå, lenge, og de gråblå øynene syntes å ha festet seg der ute i horisonten et sted. Kanskje var han sliten? Lang, varm dag for en gammel kropp.

Vi hadde møttes på nytt ved en tilfeldighet for 3-4 år tilbake. I en by som heter Arguineguin, en by hvor nesten halve befolkningen er norske, og av disse igjen en unormal stor andel som er i pensjonistalder, og vel så det. Ikke så rart. Eller som en god venn av meg sier «livet går litt saktere her nede, men med så mye mere innhold og glede».

Kjell_1

Continue reading Kjell

Petter,….. den store?

“Nei nå må du gi deg, eller så må du la meg gå ut i hagen for å skvette litt”. Mira må opp i øyekroken med den ene labben for å tørke opp. Jeg merker at etter som årene har gått har hun stadig lettere for å få tårer i øynene når latteren presser på.  Grålysingen denne desembermorgenen, kun 2 dager før solsnu, har så vidt gitt oss en oversikt over det lokale dyrelivet slik det arter seg i minus 14. De mest morgenfriske av dompappene er på plass for dagens første måltid, og naboens katt har listet seg forbi på jakt etter andre kjøttretter. Gjerne noe som går på fire, og ikke har så til de grader lett for å ty til vingene.

En kjøttmeis blåser seg opp til størrelse XL for å holde på varmen, og starter sin slitsomme jakt på næring. Kikke rundt. Katt i sikte? Rovfugl i sikte? Passe avstand til de verste mobberne blant dompappene? Start i retning mater 2. Nødlanding, ups! Grabbe tak i ett frø. Avgang. Landing i mer kontrollerte former. Hakke frøet mot stammen. Spise. Jeg er fortsatt forundret over at dette kan gi et positivt nettoresultat rent energimessig.

De aller fleste av arten Homo Sapiens har lagt igjen eksosskyene sine ned veien, på vei til dagens dont, hva nå enn det måtte innebære. En tur til NAV, skolen, jobben, på jakt etter billig ribbe, eller kanskje bare på Statoil for å fylle kaffekoppen? Hva vet vel vi? På den annen side; vi trenger ikke å vite heller. Vi har det fint her vi er. Midt i vår verden, Mira og jeg. Også Tanya da, selv om hun fortsatt ligger og snorker under bordet.

Dagens aviser medførte at vi har tatt oss en pause fra våre drittsamtaler, eller søppelprat som Mira kaller det. ” Den gutten skulle du tatt med på dressurkurs!” Hun grynter av inneklemt latter. Hun er litt handikappet der, når det gjelder å iverksette latterbrøl. “Men John hadde vel ikke tillatt det vel? Han hevder jo til stadighet at Petter ikke har gjort noe galt.”

“Du husker den gangen da jeg ikke oppførte meg helt bra på den lydighetskonkuransen? Da han der flotte Boarder-guttten kom løpende og luktet på meg der bak i det aller helligste?” Jo, jeg må innrømme at jeg ikke har glemt den episoden helt, selv etter 6 år, og det er sikkert slik det er med pappa John også, selv om han later som ingen ting. Forresten ikke så helt lett for han heller. Barneoppdragelse, og samtidig oppdragelse av sin egen sjef, må da være en krevende øvelse. “Du ble ikke sint, du sa jeg var den fineste hunden” minner Mira meg om, og ja, der kom den. “Det er jo det pappa John gjør også” sier jeg, og synes dessuten at dagens tema er utdebatert. Det er da grenser for hvor mye tid vi kan bruke på en slik fillesak. Om ikke media har andre ting å ta for seg, har da vi viktigere ting fore. Fóre fuglene for eksempel.

“Men,” Mira er en hund etter å ville ha det siste ordet, “det bildet av han Petter på Værnes, minner meg om den gangen jeg gikk saaakte tilbake til deg, og visste, at du visste, at jeg hadde spist på en bæsj ute i snøen”. Du har sannelig rett Mira, men det er ikke alle minner det er like lurt å ta frem. “Hva med valget i Hviterussland. Åssen gikk med han der Ljukasjenkovitsch eller hva han nå heter? ” Ja, den bikkja er ikke sann. Men en hund etter aviser, det er hun!

Tror nesten vi skal klippe noen klør i dag også jeg. Ble plutselig så inspirert. Hviterussland! Valg?

Ressursforvaltning? 3/?

Årets korteste dag nærmer seg, og det er like før småfuglene må bruke landingslys der de forsiktig prøver seg frem mot dagens livberging på materne i hagen. Selv klarer jeg å finne veien til kjøleskapet på autopilot, men ombestemmer meg og lager havregrøt i stedet. Smaker godt hvis man klarer å glemme alternativene for en stund. Dagens avis har mindre nissestoff enn på lenge, og godt er det. Det kan bli nok kos for en stakkar også.

Apropos kos. Tanya har gått lei av ribbe nå. Hun holdt ut lenge synes jeg, selv om hun er en hund etter mat. Ribbe til under 14 kroner kiloen er jo langt under det man betaler for hundefór, og selvsagt måtte vi ta frem stabbursmentaliteten i oss da den såkalte ribbekrigen raste som verst. Hvem sa at vi ikke har hatt krig i Norge på over 60 år?

I fryseren har vi av makelighetshensyn vanskelig for å praktisere FIFO-prinsippet, og i og med at ribbekrigen kom etter taco-krigen, så er vi nå mere i latinomodus her i heimen, julebakst og nissing til tross. Taco står derfor på menyen daglig. Skal vi få plass til tidsriktige fødevarer (lekkert begrep), feks. ribbe, må vi jo spise unna slik at vi får plass i det aller kaldeste. Karbonadedeig og kjøttdeig har derfor bokstavelig frest rundt i panner og, selvsagt, etterlatt seg .. Ja, nettopp; søppel. Eller verdifulle råvarer hvis en tar på seg de andre brillene.

Jeg har ikke klart å finne kjøttdeig uten plastbrett, bleie og plastfolie over toppen. Ressurser som etter skylling, kildesortering, lagring, transport til bl.a. Tyskland, lagring , vasking og gjenvinning, kan gjennoppstå som hjul på en kontorstol nær deg. Noe å tenke på neste gang du står og venter hos NAV? Og her kjenner jeg at jeg må sette over kaffen, strømpriser på ca 2,30 til tross.

“Du burde vel se å komme deg tilbake til den røde tråden, hvis du har noen da”,  ytrer Mira forsiktig. Hun har sittet og lest over skulderen min. Synes så tydelig at hun lukter hvitløk i dag også. Må vel prøve å fore henne med litt persille etterpå. Skal hjelpe mot mye. ” Og  når du har funnet igjen tråden, kan du kanskje finne frem kobbelet?” Det er Tanya som melder seg på talelisten. ” Det begynner å boble i ørene her, nemlig!” Jaja, oppfattet.  Hvor var vi, eller rettere sagt; hvor var det vi skulle?

Jo, dette sier Oslo kommune om hvordan vi skal håndtere plastavfallet:

Slik gjør du med plastemballasjen før den leveres?

21.09.2009

  • Skyll plastemballasjen i kaldt vann.
  • Bruk gjerne oppvaskbørsten til å fjerne alle rester.
  • Blir ikke plasten ren, bruk restene fra oppvaskvannet – husk børsten.
  • La plasten tørke.
  • Tom og tørr plastemballasje leveres til mottakssted.

Jeg merker meg at de sier vi skal bruke kaldt vann, og “gjerne” bruke oppvaskbørsten. Hvis dette mot formodning ikke er nok, skal man “bruke restene av oppvaskvannet” som da sikkert fortsatt er litt varmt,  og til slutt ” – husk børsten”. Man skal altså ikke ha på seg at man oppfordrer til å bruke varmt vann, kanskje varmet med kullkraft fra Danmark. Men hva gjør vi i praksis? Jeg vet hva jeg gjør!

Ja, og så var det dette med rengjøring da. >Se dette innslaget fra NRK. Klokere nå?

Og hvis du fortsatt virkelig ikke har forstått hvor viktig det er å vaske plastavfallet ditt før det skal ut på tur, kan du jo lese at “Sortering av plast er bortkastet. Det er like greit å bare brenne plasten, mener forskningsleder Annegrete Bruvoll i Statistisk sentralbyrå (SSB)” Lurer på om hun fortsatt har jobb i SSB?

La oss ta på brillene for vidsyn et øyeblikk. Når vi rengjør emballasjen og spyler for eksempel rester av kjøttdeig og blodvann ned i oppvaskkummen, hvor blir det av? Jo, til et renseanlegg, forhåpentligvis, hvor det arbeider noen flittige bakterier som sørger for at disse matrestene “spises opp” og danner, hold deg fast, klimagasser, som på de aller fleste steder brennes i en fakkel. Er vi heldige fungerer fakkelen. Det koster penger det også, og renovasjonsselskap drives ikke alltid på en optimal måte. Det må nok ansettes flere bakterier rundt forbi ,og kråkene som tidligere kunne spise seg feite på dynga, kan nå la seg servere ved nærmeste 7-Eleven, og varme seg på fakkelen. Slik sett så har det vel blitt bedre å være kråke i Norge, eller hva?

Nå har det seg heldigvis slik at ikke alle håndterer sine søppelutfordringer like godt som Ola og Kari. Så mens vi sorterer, vasker i varmtvann, sender det ut på en europaturné  for å få hjul til kontorstoler tilbake, så kjøres søpla i langt de fleste land på dynger slik vi også gjorde inntil nokså nylig. Så også i Napoli, du vet denne italienske byen langt ned mot vristen på den italienske støvelen. Ja , du finner den på kartet om du gidder å se etter. Her har det offentlige, i tett samhandling med mafiaen, rotet det skikkelig til, og dette har medført søppeldynger som bare ligger og godgjør seg under den napolitanske solen.

Nå skal vi, dvs. du og jeg, redde kloden ved å kjøpe dette problemet, transportere det til Oslo og brenne det i fjernvarmeanleggene, fordi her har vi så alt for lite søppel! Og hvis vi blir enda flinkere til å kildesortere vårt søppel ved f.eks. å ta ut plasten slik at denne kan sendes til Tyskland for gjenbruk, ja da må vi hente enda mere søppel for å produsere miljøvennlig energi i Oslo.

Kanskje kan vi  finne en slik løsning for Tromsø og Kirkenes også. Når du først henter søppel i Napoli kan vi jo sikkert finne noe på det Afrikanske kontinent også. Jeg mener bestemt å ha sett mye søppel som bare ligger å slenger i gatene der nede. Helt meningsløs ressurssløsing.  Ja, det minner litt om sentrum i norske byer en søndag formiddag. Tilgangen på søppel burde ikke være noen begrensning for vår hang etter gode miljøløsninger.

Nei pokker! Her må det ut litt steam. Hva tror du Tanya, skal gi gå en tur?

Vent litt! Har du lest helt hit, skal jeg sannelig dele det med deg hva jeg gjør med plastavfallet som rengjøres. En annonse i rikspressen den senere tid sier at det er viktig å rengjøre plasten. (For å illustrere har man avbildet en ketchupflaske :-))  Og, her kommer trumfet; “hvis dette er vanskelig, skal du heller legge den i restavfallet”, avslutter annonsen. Og da blir det lett litt vanskelig for slike som meg. Restavfallet brennes, forhåpentlig lokalt. Mindre transport, mindre forbruk av varmtvann, meno della mafia, og færre trege kontorstoler på NAV. De trenger ikke flere unnskyldninger for saksbehandlingstiden.

(fortsettelse følger, om ikke verden har gått under i mellomtiden)

Ressursforvaltning? 1/?

” Jeg forlanger at hodeløs miljøpolitikk gjøres så uoversiktlig at landets borgere ikke oppdager det. Og da må det gjøres med kløkt. Såååå dumme er vi ikke!

Det er kaldt i landet vårt, særlig i de deler hvor det bor nok folk til at vi kan påkalle andres sympati, og ta i bruk begrep av typen monster, rekord, sjokk, eller noe slikt. Kulda gir meg en god anledning til å kikke inn i peisvarmen og tenke stooore tanker for meg selv. Og, det er ikke bare lystigheter som kommer ut av en slik seanse. Tro meg!

“Vi må begynne et sted”, sier jeg til meg selv “Og hvorfor ikke her?” Vår retriever Tanya ser storøyd på sin matfar og vet vel ikke helt hvor dette bærer, hun heller. Hun tusler bort til yndlingskroken sin og lar far være far.

En ting jeg aldri slutter å undre meg over er dette: Hvordan kan det ha seg at 4,5 millioner mennesker kan tro at de skal redde verden? Er det noe religiøst som ligger bak? Et Herrens utvalgte folk, på en måte. Man den plassen er vel opptatt allerede.  Hvordan kan det ha seg at vi i dette lille landet oppe ved iskanten, kan ha så store tanker om vår egen uovertreffelighet at vi i alt for mange sammenhenger slår oss selv for brystet og hevder at vi vet best? Selv er jeg ikke like skråsikker som mange av våre sentrale politikere på at for eksempel drøyt 310 millioner amerikanere kan være så mye dummere enn oss i miljøspørsmål. Hvordan kan vi så til de grader ha trukket det store loddet som har gitt oss politikere som forvalter den eneste, og fulle sannhet, når det gjelder hvordan vi skal redde kloden? Selv er jeg alt for ydmyk i forhold til hvilken kunnskap, erfaring og ikke minst menneskelig godhet og erfaring som må ligge i en I-nasjon av en slik størrelse, til å avfeie amerikansk miljøpolitikk som gårsdagens.

Men, for å komme tilbake på hovedsporet igjen, det var ikke USA’s miljøpolitikk som var tenkt å være temaet i dag, (ikke er jeg spesielt glad i USA heller, snarere tvert i mot), men vår egen miljøforvaltning. Eller skal vi like godt etablere et nytt ord (tror jeg) miljøforskalting? Å forvalte kommer vel av å valte, som er en motsats til å skalte? Det finnes av en eller grunn ikke noen negativ motpol til å forvalte, på samme måte som ressursforvalting naturlig matcher ressurssløsing. Forvaltning synes defor alltid å være noe positivt. Eller…?

Her må jeg hive innpå en vedkubbe til for at det ikke skal slukne ut i peisen. Sies å være en miljøvennlig løsning til tross for at det bidrar  til at asmatikerne i nærområdet peser litt mere. Har forresten en mistanke om at vedkubben er fra Baltikum. Transportert hit med trailer. Nå kom jeg på hva det heter; fornybar energi. Det var det!

Se der ja, nå er flammene lystige igjen, og Tanya kommer luntende på litt stive ben, og kroer seg på gulvet foran peisen. Tror nesten jeg vrenger litt på et annet ordtak og tenker at “som hunden så herrren”, og bevilger meg en liten druntelur jeg også. Blir nesten overlykkelig når jeg tenker på at fordi jeg nå skal slå av PC’n, så vil et kullkraftverk på kontinentet sette ned farta litt og derfor forurense litt mindre. Slik kan faktisk en liten strekk på sofaen betraktes som et miljøtiltak. Og det beste av alt, i avmaktens tidsalder, er at det føles så godt å kunne påvirke den globale oppvarmingen ved å delta i den store dugnaden som “Erik Solheim” liker å kalle det. Jeg må ha uttalt navnet hans høyt uten å være klar over det, for Tanya gløtter opp på meg og lurer på om ikke det er han med det sjenerte smilet som bruker å snakke så rart på engelsk. Jo, sier jeg, men nå skal vi slappe av litt begge to. Hysj med deg!

( fortsettelse følger, om ikke verden har gått under i mellomtiden)

OK da! Du kan like godt møte hundene våre…

Du vil oppdage det ganske raskt, hundene er nokså sentrale i våre liv. Ikke så rart kanskje, de er begge sånn ca. 9 år og dermed litt eldre enn meg, sånn omregnet i menneskeår altså. Med en slik alder er det bare naturlig at de har samlet opp et ocean av erfaringer med tilhørende forståelse for mange av livets mere intrikate sider. (På seg selv kjenner man til og med hunden)

‹‹Levd liv kan sjelden overvurderes›› sier Mira med et lite glis. Hun er dypsindig den dama.

Til tross for at de er av samme “hoved”rase og oppvokst i det samme miljø, er de meget forskjellige personligheter, hvis man kan snakke om det når det gjelder hunder. Selvsagt kan man det! Mira, som er en Golden er den som er best på å få oppmersomhet fra sin eier, som alltid har vært svak for blondiner. Hun har helt siden valpestadiet vært opptatt av politikk (“politiske bein” har lenge vært et favorittutrykk). I de senere år har jeg merket at miljøspørsmål har opptatt henne stadig mere, og akkurat denne uken er hun nesten ikke til å få bort fra TV’n hvor nyheter fra Klimamøtet i København ruller med kommentarer av TV2’s Odd Reidar Solem.

‹‹Han Odd Reidar ser så sørgmodig ut. Han har kanskje ikke fått noe fór enda i dag?›› undrer Mira. Mira heter forresten ikke “bare” Mira, må vite. Hun lyder også  (vel, lyder og lyder) navnet “Crescentina”, jeg sier ikke mere.

Tanya, som er en Flat lar seg kun unntaksvis rive med når våre samtaler kommer inn på politiske tema.  Mellomnavnet “Tactical” bærer hun med rette. Det er utrolig hva hun kan finne på for å tiltrekke sin eiers gunst. Det må tillegges at hun har flere lydighetsmerker, eller lydighetsUTMERKELSER, som hun selv omtaler de når hun er i det rette humøret. Akkurat nå er det ovnskroken som gjelder.

‹‹I dag kan egentlig verden bare gå videre, men snart er det helg, og dessuten kan du hive innpå et par bjørkekubber når du først er oppe og rør på deg,  jeg henter ikke noen pinner akkurat nå, dessuten har jeg løpetid og har koselige tanker jeg må tenke››.

 Ja, hun er ikke helt seg selv i slike perioder. Tanyas hovedinteresser synes å være mat, et eller annet å løpe etter, godbit, den gode samtale, lese u-post, mat, sove og snoorrrke!

Fjelltur! Jippih!

Tilsammen  danner vi en litt spesiell troika.

‹‹Hørte jeg Troika? Sånn som i sjokoladepapir?›› (Tanya har forlatt ovnskroken og tatt på seg ?-uttrykket sitt.) 

‹‹Slapp av! Det var ikke det nei, og dessuten vet du at sjokolade for hunder kan bety en dødelig utgang. Gå og legg deg igjen!›› 

 ‹‹Har aldri hørt om noen som har dødd av Troika. Har du?›› 

 ‹Gå og legg deg du, så skal vi snart på tur i skogen. Må bare få ferdig denne posten til Bloggen min først››         ……………  skal vi se, hvor var det jeg var igjen?………