Category Archives: Slik var det

Kalima og raketter – Kjell og jeg mimrer (3)

Det var en av disse litt for varme dagene. Kalimadag, det vil si med sanddis fra Sahara. Dette er et værfenomen som oppstår til tider, og som faktisk slipper ned sand hele veien vestover, ja helt til amazonas. “Det bruker å være slik når de spiller fotball i Marokko” hevder en støvete venn av meg.

Natten før hadde jeg registrert 29 grader på det kaldeste (!), og da er man noe «i bakrus» neste dag. Eldre eller svake mennesker anbefales å ta det veeeldig rolig, drikke vann og helst holde seg innendørs. Men så ikke med meg. Ikke med Kjell heller forresten, sine 86 år til tross.

Han kom sigende langs strandpromenaden. Kortvokst slik at han lett kan kamuflere seg i en flokk innfødte, men der var han plutselig, og som vanlig med gjensynsglede. «Du jeg tenkte faktisk på deg i går.» «Ja vel, håper det var noe positivt da?» svarte jeg, og så lett at her var det noe oppe i (kort)ermet som vi kunne dele.

Saken var at tankene til Kjell har det med å kretse rundt krig og fred, eller mere korrekt, rundt krig. «Jo jeg tenkte på han der lille galningen i Korea, han Kim et eller annet. Han med rakettene vet du, og så kom jeg på der saken med Nike-rakettene som du var borti». Øynene lyste nå (han burde forresten være mere påpasselig med solbriller), tydelig at her var det mye detaljer som fortsatt hang med.

«Du mener Nike/Ajax-dramaet?» svarte jeg, og dermed var vi i gang.

 Nike

På 70-tallet hadde Norge sammen med en rekke andre Nato-land et, den gang, effektivt rakettforsvar, kalt Nike-Ajax.

I Norge var det 4 slike rakettbatterier rundt på Østlandet. Dette var et våpen beregnet for å skyte ned sovjetiske fly eller missiler. Den kalde krigen var på sitt kaldeste på denne tiden. Anleggene, og virksomheten ved disse, var underlagt høyeste sikkerhetsnivå og hemmelighold. Nordmenn flest hadde ingen kjennskap til disse før mange år senere.

Som det ofte gjorde i vår jobb den gangen, startet de mest spennende oppdrag med en «alarm». Denne gang ble det meldt om at noen stålbeholdere var i ferd med å ruste hull på, og disse inneholdt et ekstremt farlig drivstoff for disse rakettene, metylhydrasin. Panikken ved det militære lageret, som jeg ikke skal angi nærmere, var slik at lukten av adrenalinet kjentes gjennom telefonen.

Arne og jeg, ble hastesendt til «lageret» for å få oversikt over situasjonen. Litt artig i dag å tenke på at i en slik situasjon sendte man ut to 22-åringer, begge med null erfaring fra slike hendelser.

Vel ankommet, så vi at det var satt opp sperrebånd slik at uvedkommende ikke skulle komme bort til drivstoff-flaskene. Med «her kommer ekspertene-holdning» i ryggen, skred vi fremover. Veldig forsiktige. Gikk på gummisåler. Ved hjelp av lommelykt, på et par meters avstand, kunne vi se at, joda der var det rust. En slagplan måtte legges, og det raskt.

Neste dag gikk ferden tilbake, denne gang med eskorte. Stålflaskene som var i ferd med å lekke, eller enda verre ta fyr eller eksplodere i samme slengen, ble lagt på «bårer» i to biler, og transporten til Kjeller kunne starte. Blålys foran og blålys bak. Politi og militærpoliti. Brannvesen og ambulanse i beredskap. Vi sprengte ingen fartsgrenser på den turen, for å si det forsiktig.

Fremme på basen, på et av de store åpne områdene ved siden av flystripa, var det rigget til et lite basseng med vann, hvor planen var å få ledet drivstoffet ned i vannet via slanger, og slik holde kontroll med «problemet». Mange sikkerhetstiltak var på plass. Mannskap i vernedrakter á la Apollo-ferden, vagget sakte frem og åpnet ventilen for å få det hele unnagjort. Spenning til å ta og lukte på. Hva ville skje nå? Var vi i ferd med å gjøre det helt store?

RomdraktPNG

( vel ikke helt den samme drakten, men den gjør nytten 🙂

 

 

Noen ganger følges lettelse ikke bare av glede, men også av skuffelse. Dette var en slik gang. Ventiler ble åpnet uten at noe som helst kom ut. Var det ventilene som ikke åpnet? Hva nå?

Etter an lang dag ute ved stripa var konklusjonen klar. Det var ingen ting i beholderne, og ja, det var allerede hull i de. Nokså mange også. Men, små var de, det skal sies. Dette var nok flasker som var satt til side fordi de var tomme, og så hadde noen mistet oversikten over lagerbeholdningen. En skal huske at dette var en tid da lagerkontroll foregikk med blyant og kartotekkort.

«Husker godt det oppstyret det var de dagene» sa Kjell. I felleskap hadde vi fått frem overaskende mange detaljer i hendelsen. «Ja, du og han Hove-Ødegård ja. Det var litt sirkus rundt dere den gangen. Var det ikke Knoll & Tott vi kalte der?». Kjell smilte lurt og koste seg med «gjensynet» av en nokså uvanlig dag på jobben i 1972.

Advertisements

Kjell og jeg mimrer – 2

Da historien om Grev von Rosen satte både nerver, side- og høyderor, i sving over Østmarka.

Jeg vet ikke hvem av oss som nevnte det. Arne eller jeg? Jeg tror det var Arne…..

Som tidligere fortalt (Petterøe-affæren) måtte Arne og jeg i et hasteoppdrag fra Kjeller til Rygge, for å hente noen prøver for videre analyser. Til vår store glede ble vi fraktet til og fra, med militært skolefly av typen Saab Safir. Joda, svenskene kunne det der med å bygge fly allerede den gang.

Saab_91C_01

På vei tilbake var det Arnes tur til å fly, mens jeg ble plassert i det tredje setet, som var på en seterad bak de to foran. Og der satt jeg, og holdt en av Arnes cryogenbeholdere, en stålbeholder med flytende oksygen, på fanget.

Turen forløp rolig og fint. Nydelig vær, og Arne var en stødig pilot. Slike fly fløy «etter terrenget», dvs. man hadde visuell kontakt med hvor man var. Høyden var med andre ord slik at turen var veldig artig, og skulle det vise seg, spennende. Man kunne nesten se om blåbæra var moden der nede. Korteste vei tilbake til Kjeller ga en rute som gikk over Østmarka og ned mot innsjøen Øyeren, for innflyging fra sørøst. Da Arne akkurat begynte å føle at dette var til å beherske, kom spørsmålet «var det ikke slike fly Von Rosen brukte i Biafra?» Så var vi i gang.

Men først en liten innføring i Grev von Rosens meritter. Sånn for bakgrunnens skyld.

rosen_mini

Du har kanskje aldri hørt om Grev von Rosen? Nei, det var ingen eventyrfigur. Han var reell nok, men samtidig både eventyrlig og en eventyrer.

Historien om greven i all kortfattethet:


Carl Gustaf von Rosen var en svensk greve, flyver og grunnlegger av Etiopias Flyvåpen under Haile Selassie, og en av pionerene i svensk luftfart.

Von Rosen var, som man kan ane, en rikmannssønn som, jeg gjetter, ikke ble helt etter sine forfedres forventninger. Han tok sitt flysertifikat som 24 åring og begynte med flyoppvisninger. Nokså snart etter kastet han seg ut i det han nok selv så som oppgaver i «det godes» tjeneste. Ambulanseflyger for Røde Kors i Etiopia, bombeoppdrag for finnene mot sovjetiske tropper i Vinterkrigen, og sist, men ikke minst, han klarte både å fremskaffe et lite flyvåpen til den lille afrikanske staten Biafra, og bidro til å sette deler av Nigerias flyvåpen ut av spill og slik påvirket en grusom krigs videre gang.

Dette lille, og meget spesielle flyvåpenet til Biafra, bygget han opp ved å eksportere fly av typen Saab, utrangerte skolefly fra Sverige, til Frankrike, og bygde de om til å kunne ta med raketter for å skyte mot fiendtlige mål.


Nok om von Rosen! Men det var altså med bakgrunn i dette, at Arne, noen hundre meter over tretoppene i Østmarka, kom med spørsmålet om ikke dette flyet var av samme type som von Rosen førte krig med i Biafra. En kan vel si at spørsmålet ble hengende «i lufta» i kun sekunder, før vi alle hang i lufta.

Vår pilot var av «cowboytypen», en type det var en del av i luftrommet i den tiden. Han overtok kontrollen fra Arne, og der og da fikk vi en innføring i “flyets fantastiske egenskaper”, som han uttrykte det. Vi fulgte dalsøkkene, vi lå i høyde med tretoppene på begge sider. Et sted stupte vi ned mot et lite vann hvor det satt en mann og en dame i en liten robåt, med fiskestenger, og etter hvert, frykt i blikket, der vi kom stupende ned mot de. Jeg kom plutselig på at den samme piloten hadde fått spørsmål fra feltpresten (!) da vi ankom Rygge om flyet oppførte seg pent i dag. Det hadde vært noe motortrøbbel dagen før. Akkurat det var visst glemt nå. Ikke av meg. Jeg håpet bare at piloten heller ikke hadde glemt alt om kraftlinjer, og at vi ikke var i Biafra.

Etter noen av de mest nervepirrende minuttene jeg har opplevd i et fly, steg vi opp, kom oss over en åskam, og der var Øyeren foran oss. Blank og fin i ettermiddagssola. Resten var ren rutine. Overtid på laboratoriet, sykkelen hjem til hybelen, og forsøke å sove.

“Joda, han von Rosen, var jo en av de store heltene i luften sent på 60-tallet” sa Kjell, og ristet på hodet. “Ja, det var tider”. (..og hadde jeg ikke skrevet den ned, hadde også denne historien fått sin plass i den store glømmeboka).