ALARM! – Stakkars hjelpemannskap! – ALARM!

Ved tidligere katastrofer har jeg vel ikke tatt ordentlig inn over meg hvilke umenneskelige belastninger hjelpemannskapene utsettes for. Nå derimot, når det er i ferd med å gå opp for oss, ja kanskje spesielt sett med norske øyne, at dette kan gå fra verre til verst, mener jeg det er på høy tid å rope alarm.  “ALARM!”

Liklukta er ikke det mest påtrengende (enda), men pressen har været blod over lengre tid. De som desperat trenger hjelpen imponerer oss, eller skal vi heller si skremmer oss, med sin selvbevissthet. Kall det gjerne stolthet. De bærer på et selvbilde som langt overskrider det vi andre innehar. Jeg må innrømme at til tider opptrer disse stakkars menneskene på en måte som gjør at det brister for meg, og jeg bryter ut i krampelatter. Latter? Ja, du leste riktig. Kall det gjerne en forsvarsmekanisme jeg er vel utstyrt med.

Continue reading ALARM! – Stakkars hjelpemannskap! – ALARM!

Advertisements

Overgrep mot barn!

Ståle Fredriksen , assistentlege ved Sykehuset Innlandet, divisjon psykisk helsevern, hevder i en debattinnlegg i VG at : “Lekser er opphav til mer smerte, flere krangler og flere nederlag enn bensinprisene og eiendomsskatten noen gang vil bli”. Hvilken fantastisk vinkling. Enten er det fordi han så langt er assistent, eller så er det fordi han får for lite oppmerksomhet. Mest sannsynlig en kombinasjon.

Det fremgår videre at skolebarn har en “arbeidsuke på  45 timer per uke,inkludert SFO, mens voksne i full stilling jobber 37,5 timer per uke. Jobb? Vi som har sett fjernsynsserier som “Lærerne” og “Klasse 10B”, ser jo at dette kan være slitsomt også for de søte små, men å kalle dette arbeide, føler jeg er en alvorlig krenkelse av mange arbeidstakere. Kanskje assistenten selv ikke har det så ekstremt slitsomt innenfor sine 37,5 timer? Noe sier meg det.

Hva gjør hr. Fredriksen når han kommer hjem sliten etter en laaaang arbeidsdag? Starter kanskje han også på peset med å transportere de slitne små stakkarne ut på forskjellige aktiviteter som de skal fylle fritiden med. En fritid Fredriksen tydeligvis mener ikke eksisterer. Der ute er de på ballett og fotball. Blir svette. Kanskje får de et skrubbsår. Kanskje blir de mobbet. Uansett, dette synes da å være langt bedre enn lekseslitet, fordi det ikke skjer innenfor skolens tyranni?

I en litt større sammenheng føyer dette seg inn i rekken av holdninger som over tid har ført norsk skole dit den er i dag. Vi bruker mest ressurser per elev og oppnår de dårligste resultatene. På den annen side viser undersøkelser at norske skoleelever trives godt i skolen! (?) Realfag velges bort. Hver tredje elev fullfører ikke videregående. “Normal” studieprogresjon er i dag unormalt. Norge har for få doktorgradsstudenter. Vi er i ferd med kollektivt å velge minste motstands vei i alt for mange sammenhenger, og vi sørger for å innpode dette i barna fra et stadig tidligere stadium i livet.

Skolen overtar flere og flere av de deler av “livets lære” som tidligere lå utenfor skolen, hos famile og venner. Skolen har tatt på seg en formiddabel oppgave i å skulle gi ungene oppdragelse mot det en kan kalle alminnelig folkeskikk. Dette tar så mye av ressursene i norsk skole at det går på bekostning av undervisningen. Tenk bare på hvor mye tid som går til spille for å skape og vedlikeholde ro og orden i læresituasjonen. Ungene får for lite fysisk aktivitet i hverdagen, blir feite og svakelige. Løsning på det har vi selvsagt; mere fysisk aktivitet i løpet av skoledagen. Så utvider vi skoledagen med én time og innfører én time fysisk aktivitet. Hvem kan da påstå at det ikke “satses på skolen” i Norge. Kanskje det hjelper på Pisa-målingene neste gang?

Norges fremtid, den som kommer etter oljealderen, ligger innenfor kunnskapsområdet, eller det som går under begrepet Grønn hjernekraft. Skal vi som nasjon lykkes da, må vi sørge for at ikke lavkostland som India, Brasil og Kina går forbi oss også på det området. La oss fjerne leksene også, fortsette på minste motstands vei, men øke innsatsen på fysisk aktivitet, så vil vi i det minste få mennesker som har bedre helse til å tåle det livet som venter de når de er “ferdig utlært”, nemlig utenfor arbeidslivet.

Den svenske journalisten Maria Carling har sammen med den profilerte svenske barnepsykologen Elisabeth Cleve gitt ut boken Kost med måtebedre balanse i curlingfamilen. Curlingforeldre er et begrep fra den danske barnepsykologen Bent Hougaard hvor han bruker bilder fra curling, ved å hevde at Curlingforeldre gjør alt for å koste rent foran sine barn slik at de raskt, lett og smertefritt skal gli frem i livet. Et servicebarn, dvs, barn av curligforeldre, betjenes av sine foreldre uten at det stilles no særlig krav til barnet. Cleve har i stt arbeide møtt mange triste eksempler på barn som ikke fikk slite litt. “Mange av de menneskene vi beundrer har hatt alvorlige problemer de har løst, og nettopp derfor aner vi en dypere bunn hos dem.” sier Cleve. Motbakker kan være fint å ha vært gjennom. Det gir både bedre oversikt og en følelse av mestering.

Assistent Fredriksen bringer inn FN’s Menneskeretterklæring når han argumenter for at barnas arbeidsdag er alt for lang. Det var nok akkurat den situasjonen Fredriksen beskriver som gjorde det nødvendig med en slik erklæring! Få opp øynene Fredriksen, og kom deg ut fra din lille koselige hule på Sykehuset Innlandet. Du vil nok bli overrasket over at det faktisk finnes en verden der utenfor, kanskje så nært som på andre siden av gaten, som du ikke kjente til. En verden hvor det kan være en fordel at man allerede har lært seg å ta i et tak, før man snubler uforberedt inn i den. Balletten har nok bidratt til en god ballanse slik at man ikke snubler så ofte, og fotballen har nok også bidratt til en bedret kroppsbeherskelse, men den som faller der ute og ikke vet at man må reise seg selv, kan fort ende opp som en passient hos deg.

I VG står det at Fredriksen “har doktograd i uflaks”. Den forstår jeg. Mange av de som skal bære nasjonen byrder på sine skuldre i fremtiden vil si at det var uflaks at slike som han valgte å dele sine tanker med omverdenen. Noen kunne jo finne på å ta han alvorlig. Uflaks!

“Kulde” er relativt..

Endelig er kulda tilbake. Blir det mildere nå, flytter jeg sørover!

20 grader:

  • Italienerne sover med to laken

19 grader:

  • Spanjoler tar på seg varm genser (hvis de kan finne en)

18 grader:

  • Franskmenn slår på varmen

15 grader:

  • Trønderne spiser is
  • Spanjoler planlegger ferie i Australia

10 grader:

  • Trønderne drikker utepils

5 grader:

  • Italienere skjelver ukontrollert

3 grader:

  • Nordlendinger bader
  • Italienske biler starter ikke

2 grader:

  • Nordlendinger går på utekonsert

0 grader:

  • Vannet fryser
  • Du kan se pusten din
  • Nordlendinger tar på T-skjorte

-5 grader:

  • Du planlegger sydentur
  • Vannet fryser i Nord-Norge
  • Franske biler starter ikke

-10 grader:

  • Politikerne begynner å snakke om uteliggerne
  • Katten insisterer på å sove i sengen sammen med deg
  • Amerikanske biler starter ikke

-15 grader:

  • Tyske biler starter ikke

-20 grader:

  • Oslofolk klynker uavbrutt
  • Svenske biler starter ikke
  • Spanjolene opphører å eksistere
  • Trøndere måker snø av taket
  • Nordlendinger prøver å slikke på metallobjekter

-25 grader:

  • Øynene dine fryser fast når du blunker
  • Katten insisterer på å sove inne i pysjen din
  • Politikerne gjør faktisk noe for uteliggerne
  • Nordlendinger lukker baderomsvinduet

-30 grader:

  • Du kan kappe pusten din i biter og bygge en iglo
  • Franskmenn forsvinner
  • Nordlendinger knepper den øverste knappen i skjorta

-35 grader:

  • For kaldt til å tenke
  • Du planlegger et to uker langt varmt karbad
  • Japanske biler starter ikke
  • Nordlendinger tar på seg en varm genser

-40 grader:

  • Helvete fryser
  • Isbjørnene drar på sydenferie
  • Nordlendinger bestiller kakao på fotballkamp

Stein Erik Hagens finans- og klimakrise.

Så har han gjort det i gjen. Denne lett klossete tidligere kolonialmajoren (unnskyld major Reitan) fortsetter å glede og forarge mange av oss. Ikke så rent få av oss lo oss skakke da han for drøyt et år siden lot allmuen få innblikk i hvordan han  og hans hoff strammet inn for å kunne overleve finanskrisa uten å måtte ty til daggammel kneip. Den gang var tiltaket å sende skjortene til skredder i London for å få snudd snippene. Dette var såvel økonomisk som miljømessig bærekraftig, må vite. Til NTB i slutten av september 2008 uttalte Stein Erik blant annet følgende: 

            – Men at folk gidder å kommentere det, det forstår jeg ikke. Når man for en billig penge bytter ut en slitt snipp i stedet for å bytte ut hele skjorta? Jeg skjønner ikke at man blir hengt ut for gjenbruk, sier Hagen.

Og vi lo nesten på oss en tredagers i ren glede. Ja, de tradisjonelt mørkeste månedene i året, oktober og november, ble som en lang revyfestival. Overgangen til de pyntede julegatene ble nesten ikke merkbar dette året. Helsevesenet meldte om en klar nedgang i depresjoner, og mange klarte seg uten de tradisjonelle julebordene. Alt takket være godgutten

Så har vi hatt et år hvor finanskrisen ga mange av oss en langt bedre økonomi. Flått, huggorm og østeuropeiske bander kjempet om medias oppmerksomhet sammen med østlandsværet. Mot slutten av året stakk Obama innom, og kort tid etter skjedde det endelig noe av betydning. Stein Erik steg ned til TV2 og delte med oss hvordan han tilpasset seg for å motvirke klimakrisa. Nå kunne han via mobiltelefonen regulere temperaturen på hytta.

Så var det på’n igjen. Julestressets herjinger med nakken min, ble bare et svakt minne. “En god latter forlenger livet”, sies det. Jeg kan bekrefte at den også kan ha en smertelindrende effekt. Selv håper jeg nå dette blir en årlig tradisjon på linje med Miss Sophie og Butleren (nei, nå fikk jeg et bilde oppe i hodet som jeg ikke tør dele med dere, sykefraværet er vel høyt nok) Og, det er helt klart at i tillegg til å snu snippene, har vår gode mann nå også kvittet seg med kommunikajonsrådgiverne. Kanskje like greit. De overbeviste jo heller ikke i 2008. Da jeg lastet opp bildet av guten ville Windows på død og liv kalle det “image”. Hørte du det Stein Erik, IMAGE. eller OMDØMME, hvis vi først skal være så folkelige, og som kanskje også er lettere tilgjengelig. Et omdømme må bygges og ikke deretter vedlikeholdes.

Så kom januarkulda, og Enova ble nedringt av folk som ville ha råd om oppvarming og tilskuddsordninger. Sentralbordet hos Enova gledet oss med at alle saksbehandlere for tiden var opptatt, og at man kunne besøke de på www. …., ja dere skjønner. 11. januar har Dagladet følgende nyhet.  180.000 kroner i tilskudd til enøktiltak i villaen! Ikke verst Stein Erik, ikke verst! Ikke rart du så lettere flau ut da du følte du måtte si noe om den mobilløsningen din.

Dette vil jeg kalle en skikkelig gladnyhet. Håper du holder deg hjemme og nyter varmen da, men ikke la prosessen med å planlegge flyttingen til Sveits stoppe opp. Forstår godt at du synes det norske systemet er blitt litt for regulerende og kaldt.

Forby tomgangskjøring!

Endelig begynner kritiske røster å heve seg omkring fenomenet tomgangskjøring. I 15 grader blå synes det som om garasjen ikke er et egnet sted for bilen. Av en eller annen grunn synes det langt mere komfortabelt å gå ut  30-40 minutter før avreise for å starte opp motoren. Isfrie ruter er man jo pålagt å ha. Noe påbud om vett i skallen har jeg desverre aldri sett.

Hvor ble det av det avanserte trikset med å legge en avis på frontruta med viskerne utenpå? Ikke alle aviser er digitale vel?  Hvor ble det av det trikset man vokste opp med i en tid hvor hver familie hadde max én bil, og garasje var noe man tok seg råd til når man ble pensjonist; legge en liten fillerye/matta over frontruta, viskerne utenpå, og endene sikret inn i fordørene? At vettet er noe ujevnt fordelt har vi visst lenge, men at det skal være så til de grader fraværende hos mange… Ekstra ille blir det når den påfølgende kjøreturen strekker seg over 1-2 kilometer.

Irritert? Nei, forbanna!!

Som turister i de deler av verden hvor det stort sett er varmere enn hos oss, mopedene litt flere og smilene litt rausere, ser vi det som eksotisk når gateselgerne har fyrt opp bålet sitt og selger kortreist mat rett fra et gryta. Her i min del av verden, hvor kulda rår, mopedene om ikke annet er parkert og smilene er vanskelige å få øye på langt innenfor gortexen, har vi også et “eksoSisk” innslag av gateselgere. Det skal nemlig ikke mye ledig mark til her før en gateselger rigger seg til med bilsalg. Ofte parallellimport . Også disse må varme opp varene, må vite. Slik også hos Westgård bil (hvis du klikker på linken så la deg ikke narre av bildene. Lokalene ble revet for et par år siden.)

Onsdag før nyttårsaften skulle det tydeligvis gjøres et skikkelig nyttårssalg, og et utall biler ble startet opp for avtining og oppvarming. På bildet ses bare én rekke av salgsutstillingen. Håper inderlig at handelen gikk dårlig.

Jo, vi må nok tenke på tomgangsforbud her til lands også.

Gateselgeren har varmet opp varene.

En juletradisjon du kanskje ikke kjenner til?

Juletradisjoner finnes i alle størrelser og farger, til glede og forargelse for noen og enhver. At slike tradisjoner blir enda mere interessante når man kjenner til hvordan de har oppstått har vi mange til dels sterke døme på. Eit slikt døme er historia om lutefiskens tilblivelse.

Av de mere ukjente juletradisjonene, finner vi en tradisjon fra Olderdalen, et lite dalføre øst for Trondheim, fra slutten av det forrige århundre.

Historien vil ha det til at da far i huset en første juledags formiddag ikke klarte å slå en av sønnene i å løse Rubik’s Kube, ble han så frustrert at han kastet denne (kuben, ikke gutten) i veggen, i et forsøk på å nyttiggjøre det adrenalinet han hadde produsert. (Han var meget opptatt av ressursutnyttelse.) Han fant fort ut at dette ikke var noe sjakktrekk, eller kinasjakktrekk, som de sa der i gården. Han følte derfor at han raskt måtte rette opp inntrykket av ustabilitet som han nok hadde skapt hos de tilstedeværende, og hadde ikke noe spesielt sterkt ønske om å tilbringe resten av jula sammen med folk i hvite frakker. “Hvit jul” var noe helt annet for han. Han utbrøt derfor spontant at “jeg hører hjemme i Kasteland (nei, det var ikke India han tenkte på) i Kasteland, i Kasteland, og alle de som kaste kaaaannn,  (gjesp), de hører hjemme i Kasteland”.

Dagens generasjoner fører tradisjonen videre.

Hvis vi hadde vært tilstede i dette huset, i dette øyeblikket, hadde nok vi også fornemmet den noe spendte stemningen som la seg som en ekstra, liten høytidsstund rundt familiemedlemmene, som stod klare til å sette seg bords til første juledags frokost. Og der! Midt på bordet, lyste løsningen mot han, i en rødfarge som stod så fint til hans egen noe uvanlige, men kledelige (fortalte hans kone etterpå), røde ansiktsfarge. Edamerosten! Kjøpt på OBS til drøye 20 kroner! Som skapt til å kastes! (artig slagord for en rund ost, men det kan jo få en lite heldig dobbeltbetydning også). Oppildnet av sin egen oppfinnsomhet grep far selv Edameren som om den var en liten håndball, og kastet den videre til yngstemann, som syntes dette var kjempestas og kastet videre til bestefar, som fortsatt var i stand til å fange opp en god lobb. Slik fløy osten mellom alle de som opplevde dette magiske øyeblikk, og veien var ikke lang til at man samtidig utbrøt et “God Jul”, mens osten fortsatte på sin ferd, i stadige nye baner.

Ja, slik var det det hele startet. Senere har selvsagt også denne tradisjonen blitt modernisert og videreutviklet. Bestefar er død. Osten kastes før man tar av den røde voksen (i dag selvsagt plast), og man roper “God Jul” for hver ny flight osten tar. Og alle tilstedeværende må kaste osten frem og tilbake (meget viktig) minst én gang med hver og en av de andre. Dette fordi noen, uvisst hvem, har fortalt at dette skal bringe deltakerne lykke til med overlevelsen av de resterende juledagene. Og det kunne komme godt med i de tider. Det samme kunne en dram eller tre gjøre. Innsatsen ble ikke akkurat mindre av dette, men det ble nøyaktigheten i avleveringene. Etter en del regresskrav fra stadig flere forsikringsselskap, sånn like utpå nyåret, har akkurat dette blitt sterkt begrenset de senere år, og hovedtyngden av væskeinntaket kommer i dag etter at seansen er vel overstått.

Hvis du skulle være en av alt for mange som ikke har hørt om denne tradisjonelle 1. juledags edamerostkastingen, kan jeg opplyse at den lever i beste velgående i søndre deler av Nord-Trøndelag, hvor dette i dag blir regnet som et mere sentralt element i julefeiringa enn selv marsipangrisen som lå i krybba.

Bildet viser dagens edamer, som har fått et mere tidsriktig uttrykk i sin påkledning, men som forsatt hører med til julen i et møblert hjem.

FORTSATT GLAD JUL!

Tanker og subjektive meninger etter innfallsmetoden

Advertisements