Tid for hage.

2. juledag er en hverdag her hos oss, og med noe kalima-dis for solen, er det en fin dag å ta litt vinteraktiviteter i hagen. I dag har vi beskåret en yuccapalme som begynte å strekke seg faretruende over mot naboens side av muren. Med felles krefter ble to greiner avkortet og kappet slept bort til et område hvor maur og andre besøkende fritt kan forlate treet ut å måtte ta for lang omvei.img_2540

Friske urter til priser som nesten er utrolige i forhold til norske, kan man få fatt i på ulike gartnerier. Også her gjelder regelen om at jo lengere unna turistområder, desto dårligere engelskkunnskaper, bedre priser, og samtidig bredere og gode smil når en nordbo prøver seg på kunsten å spre hygge på de innfødtes eget språk.

En krukker – i – tårn-konstruksjon fra Keter er også anskaffet, og i dag ble de første urteplantene ønsket velkommen til denne plantasjen.

img_2541Så nå er det bare å vente på at våren skal melde seg med lys til de som har sine røtter her, og til oss andre som bare trår varsomt omkring. Det skjer vel om en uke eller to.

Fortsatt god jul!

Advertisements

U for Urd!

Nå har vi kommet til U, u for «uvær», eller U for «Urd». Som kjent blir de ulike ekstremværene som treffer oss gitt navn, i alfabetisk rekkefølge. På en genial måte har man også klart å få til en kjønnsmessig likestilling ved at annet hvert uvær gis gutte- eller jentenavn. Min mangeårige erfaring med uvær av forskjellig styrker, gjør at jeg nok mener dette blir en skeivdeling mere enn en likedeling. Skal dette gi noen mening burde jentenavn gis en positiv kvotering slik at 2 av 3 uvær gir en assosiasjon til det påståtte svake kjønn.

Nå kommer «Urd» til de norske kyster. Urd er et jentenavn må vite. En dame med betydelig potensiale for å lage et lite helvete for oss, når vi ser hva wikipedia har å opplyse oss med.

Selv befinner jeg meg langt fra de etter hvert så lunkne kyster i nord, men selv her har det vært litt småekstremt, hvis et slikt ord gir noen mening, vær i selve julehelgen. Kalimaen, som er et velkjent værfenomen på øyene, har slått til etter en natt med sterke fønvinder. Nå på 1. juledags kveld er det støvete, og for en som ikke kjenner værfenomenet er det lett å tro at det er tåke som dimmer sol og stjerner.

 

haerfugl

I morgentimene var luftstrømmene så uregjerlige at en Hærfugl fant det best å foreta en sikkerhetslanding her hos oss for å pusse fjær og gå over øvrig utstyr.

Vi var behjelpelig med påfyll av diverse trønderske gloser som han kan få nytte av når han skal besøke stadig mere nordlige destinasjoner etter hvert som Donald Trump fyrer opp mere kull, og temperaturen som følge av det samme. Det siste han fikk med seg var uttrykket “dæ… steike”før han snittet av gårde forbi naboens palmer med takeoff mot sørvest. Departure sånn ca. lunchtid.

Ikke bare lett å være hund.

Spanjolene oppleves som jevnt over glade i sine hunder, selv om hundeholdet her fortoner seg nokså annerledes enn det vi er vant til i Norge. Enkelte hunder reker rundt på frilabb, og ser ut til å ha det helt konge. De innfødte er på hils med disse, og hundene er så fortrolige og trygge på omgivelsene sine, at de knapt utveksler en mine med tobente vesener der de tripper rundt i gatene.

Men en ting har de til felles med sine nordiske brødre og søstre. De skal absolutt markere sitt revir. Spesielt gjelder det også her for gutta.

Her er en kanarisk tilnærming til problemet. Vannkanner på stadig flere løfte-på-poten-plasser.

Lurer på hvor lang tid det tar før virkningen gir seg? Og en ting til. Hvorfor gul farge på vannet? Nei, jeg TROR ikke det duIkke lett å være hund tenker. Fargen er nok tilsatt. Og da igjen, hvorfor. Hundene er kanskje ikke fargeblinde her nede?

Landligge….og litt om kommunikasjon.

En fin vinterdag, og tid for refleksjon igjen.

Jeg tar meg selv i å bli litt trist til sinns når jeg tenker på hvor mye slike små samfunn vil tape den dagen SMS og andre kommunikasjonsformer overtar helt. Jeg gleder meg storligen over bruk av bilhorn, uhemmet hoing over calle´r eller avenidas, når en kompis trenger en gladmelding, eller en señora fortjener et kompliment. Musikalitet, følelser og mellommenneskelig kommunikasjon. Stor stas. Latinos!

En venn av meg lanserte uttrykket om at «den korteste veien mellom to mennesker er et smil». Han skulle bare visst hvor nære vi er her.

Solen er fortsatt høyere, og menneskene varmere, her jeg sitter på en benk jeg har begynt, om enn litt forsiktig, å kalle «min». Helt fra barnsben har jeg hatt en dragning til sjøen og livet på kaia. Så også når jeg lever her sør. Her kan jeg fortsatt oppleve en miljø hvor båt er noe langt mere enn en industriell konstruksjon som kommer for å losse og laste, og deretter å dra sitt kjølvann i en ny retning. Her vedlikeholdes båter, de drar ut på fangst, leverer last, og litt lengere bort på kaia, et det stort minnesmerke over de som ikke kom tilbake. Unger kommer hoijende ned på kaia når pappa kommer til land, eller de henger i skjørtekanten til mor når de følger far til båten før den skal ut på nattlig fiske. Havna er sentral i deres liv, fra vugge til grav.

Continue reading Landligge….og litt om kommunikasjon.

Til slagteren.

«Nå må du ikke glemme ribba flere ganger!». Jeg kunne høre at fruen nærmet seg desperasjon. Nei, i dag måtte jeg få til dette. Jeg er ingen ribbeekspert, og klarer vel til nød å varme opp en ferdigstekt ribbebit, dog med stor sannsynlighet for at den da blir seig, eller for kald. Tro meg. Jeg har forsøkt flere ganger. Men å bestille! Det måtte jeg da være kompetent til.

Å tenke på ribbe til jul nå i september er, for meg, naturstridig. For det første så hater jeg rett og slett all opphausingen av julen og dens «tilbehør» fra tidlig på ettersommeren.

For det andre viste gradestokken 34 røde, noe som heller ikke bidro til at ribbebestilling lå aller fremst i panna. På den annen side visste jeg at akkurat det, ikke var noen god unnskyldning å føre til torgs på telefonen i kveld. At det hadde vært for varmt. Slagter Jens måtte avlegges en visitt I DAG!

Kalimaen som hadde ligget over området de siste dagene, var heldigvis i ferd med å lette. Varme, høy luftfuktighet og litt vind, passer meg godt. Tar du vekk vinden og legger til litt finpartiklet sand fra Sahara i stedet, har jeg det stikk motsatt.

Continue reading Til slagteren.

Undringstimen – magi?

Jeg slutter aldri å undre meg. Heldigvis. Jeg har alltid undret meg over menneskers ondskap og godhet, kjærlighet og hat. Andre menneskers gudstro. Det være seg den som vi er flasket opp med, mer eller mindre motvillig, men også den som gjør at troende ser det som sin livsoppgave å tilintetgjøre de som heller til en annen trosretning, og det med størst mulig råskap og bestialitet.

I kveld har jeg igjen en undringstime. En stille stund hvor jeg forsøker å ta inn over meg «det store», men i det, også de små tingene som til sammen utgjør nettopp dette «det store».

Jeg har ved anledninger uttalt at jeg tilhører den første generasjon nordmenn som faktisk kan gjøre noe med været. Etter ukesvis i goretex brakte Norwegian meg til «Paradiset» igjen. Som sagt, det er mulig for mange av oss å gjøre noe med dette været. Nå etter tre dager, har rytmen begynt å sette seg, og hver kveld etter at solen har kommet under horisonten, har jeg inntatt min kjære takterrasse i godt selskap med noen vidunderlige tanniner. Undringstimen har kommet.

Continue reading Undringstimen – magi?

Euroen

De siste par årene har valutakursene, og særlig kursen på Euroen, nesten overtatt Yr sin rolle som mitt anker i hverdagen. Ikke fordi jeg har startet som valutaspekulant, men fordi jeg har hatt en god del utgifter som skulle betales i Euro. Å regne, nesten på refleks, alle priser om til norske kroner, for å få en forståelse av hvilke beløp en snakket om, er utviklet til en perfeksjon. 8-gangen var en favorittøvelse allerede på barneskolen, og de siste årene har den kommet til nytte mere enn noen annen gangetabell. Ved å bruke 8, fikk man samtidig en «buffer». «Hva står Euroen i nå da?» kunne noen spørre. «Sju og noe, men jeg bruker å regne 8-gangen for å være helt sikker» var min melding. Omtrent slik var verden der utenfor. For eksempel her nede.

euro-145386_960_720

Jeg dro tidlig til byen i dag. Jeg liker det. Litt svalere, og litt triveligere før alle All inclusive-erne har rukket å få på seg både slipperser og morgenbufé. Jeg endte fort opp på Bar Las Marañuelas, hvor Marthe og hennes stab igjen begynner å bli på nikk. Et herlig sted. Byens beste beliggenhet hvis en vil nyte både eksos og havluft. Akkurat passe autentisk til at bestikket er møkkete. Ingen innkaster. Ikke en gang en ansatt som prøver seg på norska. Her kan jeg sitte og drøse. Se på livet og reflektere. Mennesker av alle størrelser og fasonger passerer i fri dressur.

Continue reading Euroen

Tanker og subjektive meninger etter innfallsmetoden

Advertisements