Jan

Det var noe kjent, men samtidig ubestemmelig over skikkelsen. En slank gammel mann som var blitt hjulpet ombord med rullestol. Selvsagt var det en som måtte, ja bare MÅTTE ha plassen sin ved vinduet slik at han som allerede satt i midtsetet, og hadde store problemer med bevegeligheten, måtte reise på den stive kroppen og ta seg ut i midtgangen. Det var lett å se at det var med store smerter. Det var også lett å se at det kom til å bli en masse ledige seter, men cabinpersonalet var for opptatt med å beundre hverandres øyenskygger og ditto, til at de orket å bry seg

Ved innsjekkingen på neste flight, ser jeg den samme karen bli hjulpet om bord. Noe murret oppe i mine grå, også denne gangen. Det slo meg at dette kunne være menneskeliggjøringen av et photoshoparbeide. Et ansikt med kjente smilerynker og blå øyne, lagt inn i en for meg ukjent bakgrunn.  «Har du billetten klar» spurte han som trillet, og det var da jeg hørte svaret, at jeg fikk enda ett element på plass. Stemmen! En stemme jeg ikke har hørt siden 1983. Der var den igjen. Denne gang pakket inn i et menneske jeg ikke kjente? Kan man låne bort både smilerynker, øyne og stemme?

Continue reading Jan

Advertisements

Når noen går feil…

Det kan jo være en sammenheng, men jeg tror mere det er et resultat av tilfeldighetenes spill. Hjemme i Norge har vi etter flytting til leilighet, kommet i en situasjon hvor akkurat vi har fått gatenummer 62, og vår leilighet ligger veldig nære avkjørselen til en annen eiendom som også har nr. 62. Etter et halvt år på ny bopel, har vi som en følge av denne situasjonen hatt 3 pizzabud på døra, 2 rørleggerbedrifter, Posten, kommunens hjemmehjelpstjeneste, 3 drosjer, Schenker og en kar i 80-årene på sparkesykkel. Nei, du leste ikke feil. Han var riktig så stilig antrukket med jakke, skjorte og slips, samt en sammenleggbar paraply, elegant plassert på sykkelstyret. Jo, han var ved sine fulle fem. Ingen tvil. Måtte jeg bli slik jeg også.

Her på hytta, 450 mil hjemmefra i retning syd, ble jeg vekket kl. 03:00 i natt ved at det ringte på fra gaten. Jeg ventet ikke akkurat besøk på den tiden, så etter å ha konsultert klokka, kom jeg til at det nok var kunder til «Godtebutikken» som var blitt satt av utenfor feil adresse. Det kan virke som om det går i halv- og heltimes leveranser der i gården, så klokken «hel time», kunne tyde på det. Slike feilnavigeringer har skjedd før, og hovedomsetningen foregår nok i de stille nattetimer. Godtebutikken ligger et par hundre meter unna, og ville vel i et næringsregister være klassifisert omtrent som «Omsetning av nytelsesmidler, og tjenester naturlig tilhørende».

Continue reading Når noen går feil…

Høy og mørk!

I går skjedde det noe nytt som ga påfyll  til mitt allerede velassorterte liv.

På min ettermiddagstur langs stranda, ble jeg praiet av en liten spanjol som fektet og gestikulerte relativt ubehersket må jeg si, min erfaring med den slags moves brukt som målestokk. Nei, det var ikke timeshare eller ananas han ville prakke på meg. Han ville tilby meg en jobb! Litt lengre bortenfor holdt et filmteam på å gjøre opptak, og det viste seg at denne stutte karen kom derfra. De trengte flere statister til en scene, påstod han fra der nede, og de hadde spottet meg på avstand som en flott kar som kunne fylle en av disse.

Continue reading Høy og mørk!

Agurktida kom tidlig i år.

Vi er i ” den stille uke”, snøen laver ned, men agurkene trives. Media, kanskje NRK i særdeleshet, serverer oss om ikke hermetikk, så ihvertfall kjølevare.

Språkprofessor og tidligere sametingspresident, Ole Henrik Magga, serverer oss i dag et viktig innspill i samfunnsdebatten:

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.8060877

Finnbiff bør ikke hete FINNbiff, fordi den ikke er laget av en finn ( som er et nedsettende begrep for en same).

Magga uttalte på NRK at første del av et slikt produktnavn gjenspeiler “hva som er produktets opprinnelse”

Sikkert ikke mye å fylle media med i morgen heller. Jeg håper NRK, med hjelp fra Magga, da setter begrepene famileribbe og familiedeig under lupen.

 

 

 

 

Bare en god historie……….

Sist skrev jeg på denne bloggen at i vårt hus har vi en inndeling som gjør at vi ikke trenger å varme opp det hele til enhver tid. Det finnes et eget kjøkken, med en dør som kan lukkes, stuen er ikke av “type hangar”,  og i det hele tatt er det relativt enkelt å holde kontroll på energibruken.

Leser man dagens diverse boligbilag, synes det som om den idelle bolig er utformet som ett rom, dog med adskilt toalett. Det blir mere som et kontorlandskap, der de familiemedlemmene som ikke er ute i logistikken et sted, heller er ute i www et sted, og da gjelder det å holde effektiviteten på samlivet oppe ved at man får en sanntids opplevelse av de andres emosjoner, tasteferdigheter og kroppspråk.

Det minner meg om en historie fra Meråker i Nord-Trøndelag. Julen nærmet seg, og de to igjenlevende på gården hadde startet på forberedelsene. Tradisjonene satt fortsatt som spikret både i hukommelsen og gulvplankene. Også denne  julen måtte de ha selvhugget juletre. Men hvor var juletrefoten? Uansett hvor mye de lette, var den borte, og nå var jula så nært forestående at de var i ferd med å innse saken som uløselig. Litt betuttet åpnet de døra til bestestua, for å på en måte å se for seg hvordan det ville bli uten juletre der inne. Der var foten, og med fjorårets juletre fortsatt pyntet!

Slik var det før i husa rundt på mange gårder. Noen rom til hverdags, og noen til fest. ..og enda hadde ingen hørt ordet ENØK.

Vi står han vel av ?

November har allerede kloret seg fast i sjela. For et par dager siden opplevde jeg at en facebook-venn meldte at hun nå var ferdig med alle julegavene, og jeg kunne ikke dy meg uten å kommentrere at du verden så treg hun var. Selv var jeg ferdig med 2012-gavene. Jeg må like godt først som sist innrømme at jeg bløffer en masse på facebook. Hvem kan vel med hånda på nyret si at de ikke gjør det? Men, egentlig var det ikke uten et snev av sannhet der forresten. For en som synes toppen av november-desemberglede er å unngå kjøpesentre, har julegavepeset lenge dreid seg om å foreta noen tastetrykk i nettbanken. Ja, hadde det ikke vært for det stadig tilbakevendende “er det noen snille barn her?”, som burde medføre at man årlig foretar en liten vurdering av om dette fortsatt er tilfelle, ville jeg nok være troende til å kunne sette dette på faste årlige overføringer. Og med landets solide økonomiske situasjon, med lav inflasjon som følge, hadde man egentlig bare kunnet ha en varsling i kalenderen om å justere de overførte beløpene hvert femte år eller så. Som dere forstår, juleforberedelser står sentralt i min tilværelse.

Som sagt, november er godt i gang, og en kan allerede merke lønningsdagens magnetfelt bli sterke og sterkere. Dagslyset begynner å nærme seg årets minimum, Hafslund har i følge tabloidene varslet en prisøkning på over 50%, og nordmenn blir lettere oppskjørtet. Ingen ting opprører nordmenn mere enn prosentuelle økninger, som lett blir litt monsteraktige når utgangsprisen er som lavest. Slik sett hadde det nesten vært bedre for folkehelsa om prisen allerede var høy.

En fattig trøst får være at det nå blir enklere “å regne hjem” som det heter på blårussens stammespråk, det vil si finne den lønnsomheten man var forespeilet i den investeringen man gjorde i varmepumpe da prisene var skyhøye. Og hvis du skulle lure på om jeg er en av de som har gjort dette, er svaret nei. Økonomen i meg har aldri funnet at det kan bli en lønnsom innvestering. Til det har vi et hus som er slik inndelt at vi ikke må varme opp hele palasset til enhver tid, og den teknologiske utviklingen antar jeg går så raskt at en levetid på 10 år nok ikke er så urealistisk. Og la meg skyte inn, før du protesterer, da mener jeg økonomisk levetid.

Sannelig skal vi få en ny miljøutfordring når alle varmepumpene, som i praksis har ført til at strømforbruket har økt, skal skrotes igjen.

(og her spiller ikke redigeringsverktøyet på samme lag som meg, slik at jeg må sette inn en adresse manuelt: http://www.aftenposten.no/bolig/article4133055.ece,  sånn i fall du trekker min påstand om økt strømforbruk i tvil)).

Ja, det ble en dobeltparentes ut av det, jeg ser det nå. Nesten slik som et ekstra bredt glis på en mislykket Smiley. Og det passer egentlig nokså bra. Årsaken er at vår kollektive glemsomhet allerede har lagt et barmhjertighetens ullteppe over regjeringen Bondeviks statsstøtte til nettopp slike varmepumper. Min hukommelse forteller meg at dette var den regjeringens eneste tiltak for å få strømforbruket NED. (Tror jeg må hente meg mere kaffe mens fryden over å ha fått til i det minste ett poeng får meg til å krølle tærne inne i luggene…………………)

Hvor var jeg? Jo, kaffepausen  var nok påkrevd. Fikk meg på et vis ned til hverdagen igjen, og jeg begynner å tenke på om jeg skulle ha lagt et bilde til denne epistelen, men tror ikke jeg orker å lete i arkivet i dag. Til det er sola alt for klar og lav. Nei, det får greie seg med mer eller mindre velvalgte ord denne gangen. Ord er viktige, selv om vi lever i en tid hvor det visuelle tar over.

Ta deg tid til en kikk på denne korte, men slående, videosnutten og du vil forstå hva jeg mener. Kos deg med dagen du også. Den kommer aldri tilbake.

http://www.facebook.com/photo.php?v=1862867806359

Ferierefleksjoner 8: Perspektivet som lurer meg, eller er det bare nostalgien? – Andøya

Så er jeg her igjen. På Bleik.

Jeg merker meg at mine behov klart endres over tid. Akkurat nå er det oksygen, vann, mat, kona, gammalost og Bleik.

For de som ikke vet hvor Bleik befinner seg, kan jeg opplyse at det er lite fiskevær helt nord på vestkysten av Andøya. Andøya, denne rare, men sjarmerende, utposten vest for Senja .

Andøya er ”en øy for vidvinkel” fordi over alt hvor jeg retter kameraet, er det noe mere jeg bare føler må med. Hva er det som gjør at jeg føler en slik tilknytning til denne øya at jeg bare ”må” tilbake? Jeg tror det er et spørsmål om proporsjoner.


Andværingen, som den innfødte kalles, er av helt normal størrelse, men oppleves som stor i betydningen romslig, optimistisk, sympatisk, humoristisk og et stort antall andre –isker. Det er nesten så en kan fornemme en lokalrevygruppe rundt ethvert hushjørne.

Det er bare å gå rett inn!

Andværingen oppleves å ha veldig mye til felles med et annet av Guds benådede folk, trønderen. Skapt på den syvende dag da både Vår Herre og englene var i kjempeslag, og ville bevise at de kunne bedre enn det de hadde prestert de seks foregående dagene.

IMG_2931

 

Naturen på Andøya oppleves på en lignende måte. Fjellene ser ut som fjell en ser mange steder i alpene. Det er bare det at de er så nære deg at du kan ta på de, og de har sluttet å vokse slik at når du kommer nære ser du at de ofte bare er 100-200 meter høye.

Myrene ser enorme ut i utstrekning helt til du går inn på dem. Da er det plutselig ikke så svære lengre. Igjen tror jeg det er perspektivet som lurer oss. I hvert fall meg.

IMG_3990_edited-1

Og som øy kan den jo fremvise hav i overflod. Selv har jeg tilgode å se “flatt hav” ved Andøya, men det gjør ingen ting. Det er slik det skal være.

Byen Andenes fremstår i dag noe bedrøvet sammenlignet med mine tidligere besøk. Hotel Andrikken hvor jeg tidlig på 70-tallet, ved en tilfeldighet endte opp sammen en gjeng tyske og nederlandske jagerpiloter som holdt gravøl over en kollega som styrtet med sin Starfigher samme dag, ligger på en måte frakoblet fra byen for øvrig.

Kinoen

Forfallet på bygninger er iøynefallende. Like merkbart er fraværet av unge mennesker, eller rettere sagt tilstedeværelsen av eldre. På en vandring i en by av denne størrelse i ”rushtiden” en fredag i juli, skal en normalt møte flere barnevogner, eller i det minste struttende mager, enn man ser til enhver tid i en kø på Ikea.

Forfall
Forfall

 

 

IMG_1633
Det er bare å gå rett inn!

 

Joda, “restaurasjonen”, og jeg sier ikke at det er byens eneste, ER åpen. Det er bare det at den forbaaainade sola va så stærsk.

 

 

Smørbrødverksted
Verksted!!

 

Jeg klarte under mitt besøk i sentrum etter hvert å få øye på 1,3 bensinstasjoner. Smørbrødverkstedet var det derimot lett å finne.

Men så var det Bleik da.. Må få ta det en annen gang.

Må ha det, bare må ha det!

 

Ferierefleksjoner 7: Min bestefar, kunst, fjellklatrere og kaffe cortado – Henningsvær

Min morfar, som var født sånn sirka ved forrige århundreskifte, rodde, og da mener jeg virkelig RODDE, Lofotfiske. Han brukte å fortelle om livet i Henningsvær, som var den faste basen i Lofoten den gang.

Henningsvær i dag, kan fremvise opptil flere fiskebåter, men enda flere klatrere. Den norske klatreskolen (jeg visste ikke engang at noe slikt eksisterte), holder til nettopp i Henningsvær, i en bygning hvor jeg kan se for meg at fiskere var innlosjert den gang livet var hardt, men uunngåelig, for en ungdom fra Helgeland.

Det slår meg som et paradoks at både datidens brukere, og brukere av i dag, har noen fellestrekk. Sure strømper som skal vaskes og luftes, og verkende muskler. Før ut av ren nødvendighet, i dag ut av eventyrlyst.

I Henningsvær i dag, er det lettere å få tak i en god kaffe cortado enn fersk fisk. Du hører flere unge med klingende Bærumsdialekt enn med syngende nordlandsdialekt, og rastafletter og antrekk fra Lowe Alpin har erstattet kasjetthuva og dongerytrøya.

Telegrafen og misjonskafeen som det var utenkelig å klare seg uten hvis en skulle fortelle de der hjemme at ”jau, det står te liv”, eller få seg et måltid uten “fesk”, tilbyr i dag fotsoneterapi og italiensk is.

Ved moloen står det en maler og foreviger Henningsvær, mens han samtidig prøver å skape en illusjon av kunst og tidligere tider,

IMG_1611

På den gamle brannstasjonen har Mr.Hmm? vært på ferde. Kunst her også.

Den gamle bnstasjonen

Apropos kunst. Kunsten å ”se det store i det små”, synes ikke helt til stede på den røde telefonkiosken, som det sannelig er lenge jeg så et eksemplar av sist.

Telenor må nok få Baksås en tur oppover å ta tak. Sikkert godt for han å få se noe annet enn Fornebu. Vet ikke hva som er verst. En tidligere flyplass uten fly, eller et tidligere fiskevær uten fisk?

Telefonkiosk

Men kunsten å få forbipasserende til å le, og ta opp kameraet for en liten forevigelse var også tilstede:

No parking

For ikke forglemme “kunsten å oppbevare alpinski utenfor sessongen”

Ferierefleksjoner 6: Om å kunne ta livet slik det er. Også i ferien.

Min “serie” med ferierefleksjoner fikk en uventet bråstopp da jeg oppdaget at bildemateriale i RAW-format ikke var på godfot med den lille PC’n som var med på turen. Redaksjonen tok derfor en hastebeslutning om at videre refleksjoner fikk vente til man var tilbake i faste lokaler. Rett etter tilbakekomst kom 22.juli i all sin gru.

Selv er jeg en av de som ble berørt da det smalt i Regjeringskvartalet, da min yngste sønn fikk vinduet blåst inn i kontoret, sentimetre fra der han satt. Men, heldigvis ble han ikke fysisk skadet. Skulle ønske alle pårørende kunne sagt det samme.

For meg, som for sikkert mange andre, ble 22.juli et sjokk som tok bort all fokus og energi fra andre ting. Og i en liten, alt for kort, periode tar man i bruk en annen målestokk for verdier. Selv dårlig sommervær betød ingen ting etter 22.juli. Personlig merker jeg også at tårene sitter løsere og aggresjon er blitt en del av mitt følelsesreportoar i større grad enn jeg liker. Flere som har hatt det slik?

Da gjelder det å kunne ta livet slik det er, og det er det noen som virkelig kan, også i ferien. Eller kanskje nettopp da?

Noen bare kan å innrette seg. Midt ute på en godt besøkt rasteplass, innrettet han med den største selvfølgelighet “sin verden”,  og gjør slike som meg ikke så lite misunnelige.

Akkarvikodden
Carpe diem!

 

Denne lidelsesfellen (felles lidenskap i denne sammenheng er bobil), tok virkelig rasteplassen ved Akkarvikodden utenfor Reine i sin besittelse. Mens “mor” hengte opp klær til tørk, kokte og braset, dukket han ned i sin litterære sfære, bare avbrutt av et par 5 sekunders økter med sitt private treningsutstyr som bl.a. bestod av strikker festet til bilen støtfanger.

En medbrakt ball, som på nyere norsk i følge veltrente kilder, kalles en “fitball”, ble også benyttet til interessante øvelser blant  lunchgjestene.

Ingen grunn til å la omgivelsene, eller situasjonen forøvrig, påvirke sitt liv i større grad enn høyst nødvendig. Ferie er også tid for nytelse.

 

Ferierefleksjoner 5

Vet ikke om det er meg det er noe spesielt ved, men jeg er skrudd sammen på en måte som gjør hjernen til en høyst personlig underholdningsavdeling, med svært lange åpningstider. Så også i agurktiden.

Det er et faktum at Norsk rikskringskastning ikke er for hele riket, hvilket gjør at man i desperasjon klarer å rote seg bort i en nærradiostasjon. Jo, de finnes fortsatt. Nærradiostasjoner med slunkne budsjett, kan være et funn for et observant øre.

radio-for-car-2167269_960_720

I dag ble jeg forrunt en halvtime med noe som på min radio fremstår som Radio BO (Bø) og den gledet meg bl.a. med reklame for et lokalt kjøpesenter. Dette kjøpesenteret håper tydeligvis på å profilere seg som “hjemmekoselig”. Derfor følgende budskap over eteren:

“Hos oss er det hjemmekoselig. Her finner du ikke bare flotte butikker, men også sittegrupper og hjertestarter”.

Koselig det!

Underholdningsavdelingen, dvs de som var på jobb, jublet, og dagen ble ikke dårligere av at NRK, da jeg kom ut fra radioskyggen, presterte følgende perle: De møter seg selv i speilet. Kanskje greit det, hvis køen blir for stor i døra?

– og enda er det mye igjen av dagen————

 

Tanker og subjektive meninger etter innfallsmetoden

Advertisements