Tag Archives: ferie

Ferierefleksjoner 7: Min bestefar, kunst, fjellklatrere og kaffe cortado – Henningsvær

Min morfar, som var født sånn sirka ved forrige århundreskifte, rodde, og da mener jeg virkelig RODDE, Lofotfiske. Han brukte å fortelle om livet i Henningsvær, som var den faste basen i Lofoten den gang.

Henningsvær i dag, kan fremvise opptil flere fiskebåter, men enda flere klatrere. Den norske klatreskolen (jeg visste ikke engang at noe slikt eksisterte), holder til nettopp i Henningsvær, i en bygning hvor jeg kan se for meg at fiskere var innlosjert den gang livet var hardt, men uunngåelig, for en ungdom fra Helgeland.

Det slår meg som et paradoks at både datidens brukere, og brukere av i dag, har noen fellestrekk. Sure strømper som skal vaskes og luftes, og verkende muskler. Før ut av ren nødvendighet, i dag ut av eventyrlyst.

I Henningsvær i dag, er det lettere å få tak i en god kaffe cortado enn fersk fisk. Du hører flere unge med klingende Bærumsdialekt enn med syngende nordlandsdialekt, og rastafletter og antrekk fra Lowe Alpin har erstattet kasjetthuva og dongerytrøya.

Telegrafen og misjonskafeen som det var utenkelig å klare seg uten hvis en skulle fortelle de der hjemme at ”jau, det står te liv”, eller få seg et måltid uten “fesk”, tilbyr i dag fotsoneterapi og italiensk is.

Ved moloen står det en maler og foreviger Henningsvær, mens han samtidig prøver å skape en illusjon av kunst og tidligere tider,

IMG_1611

På den gamle brannstasjonen har Mr.Hmm? vært på ferde. Kunst her også.

Den gamle bnstasjonen

Apropos kunst. Kunsten å ”se det store i det små”, synes ikke helt til stede på den røde telefonkiosken, som det sannelig er lenge jeg så et eksemplar av sist.

Telenor må nok få Baksås en tur oppover å ta tak. Sikkert godt for han å få se noe annet enn Fornebu. Vet ikke hva som er verst. En tidligere flyplass uten fly, eller et tidligere fiskevær uten fisk?

Telefonkiosk

Men kunsten å få forbipasserende til å le, og ta opp kameraet for en liten forevigelse var også tilstede:

No parking

For ikke forglemme “kunsten å oppbevare alpinski utenfor sessongen”

Advertisements

Ferierefleksjoner 6: Om å kunne ta livet slik det er. Også i ferien.

Min “serie” med ferierefleksjoner fikk en uventet bråstopp da jeg oppdaget at bildemateriale i RAW-format ikke var på godfot med den lille PC’n som var med på turen. Redaksjonen tok derfor en hastebeslutning om at videre refleksjoner fikk vente til man var tilbake i faste lokaler. Rett etter tilbakekomst kom 22.juli i all sin gru.

Selv er jeg en av de som ble berørt da det smalt i Regjeringskvartalet, da min yngste sønn fikk vinduet blåst inn i kontoret, sentimetre fra der han satt. Men, heldigvis ble han ikke fysisk skadet. Skulle ønske alle pårørende kunne sagt det samme.

For meg, som for sikkert mange andre, ble 22.juli et sjokk som tok bort all fokus og energi fra andre ting. Og i en liten, alt for kort, periode tar man i bruk en annen målestokk for verdier. Selv dårlig sommervær betød ingen ting etter 22.juli. Personlig merker jeg også at tårene sitter løsere og aggresjon er blitt en del av mitt følelsesreportoar i større grad enn jeg liker. Flere som har hatt det slik?

Da gjelder det å kunne ta livet slik det er, og det er det noen som virkelig kan, også i ferien. Eller kanskje nettopp da?

Noen bare kan å innrette seg. Midt ute på en godt besøkt rasteplass, innrettet han med den største selvfølgelighet “sin verden”,  og gjør slike som meg ikke så lite misunnelige.

Akkarvikodden
Carpe diem!

 

Denne lidelsesfellen (felles lidenskap i denne sammenheng er bobil), tok virkelig rasteplassen ved Akkarvikodden utenfor Reine i sin besittelse. Mens “mor” hengte opp klær til tørk, kokte og braset, dukket han ned i sin litterære sfære, bare avbrutt av et par 5 sekunders økter med sitt private treningsutstyr som bl.a. bestod av strikker festet til bilen støtfanger.

En medbrakt ball, som på nyere norsk i følge veltrente kilder, kalles en “fitball”, ble også benyttet til interessante øvelser blant  lunchgjestene.

Ingen grunn til å la omgivelsene, eller situasjonen forøvrig, påvirke sitt liv i større grad enn høyst nødvendig. Ferie er også tid for nytelse.

 

Og solen går sin gang……….

var det vel Ernest Hemmingway kalte en av sine mest berømte romaner. 70 år senere går solen fortsatt sin gang. Heldigvis.

Her nede på Gran Canaria har dagen vært en lett blanding av syngende svarttroster og en rask tur langs kysten inn til Puerto Rico som mot normalt er et ganske trivelig sted for tiden. Utrolig. Det er tydeligvis “mellomsessong”. Skandinavene er hjemme og rydder i hagen, og søreuropeerne sitter og teller på knappene (pengene) om de har råd til å ta ferie her nede i år.

For oss som tross alt er her nede, blir ikke tilværelsen tristere av den grunn. Snarere tvert om. Smilene sitter løsere og prutningsmonnet i butikkene er større.

Var det ikke Halvdan Sivertsen som sang at “de e langt inn til hjerta med klær på”? Den mannen kan sette ord på mangt og mye..

Et bilde fra den berømte Playa Amadores som ligger en 15 minutters spasertur “hjemmefra” viser at det er godt om plass for tiden.