Tag Archives: Gran Canaria

Landligge….og litt om kommunikasjon.

En fin vinterdag, og tid for refleksjon igjen.

Jeg tar meg selv i å bli litt trist til sinns når jeg tenker på hvor mye slike små samfunn vil tape den dagen SMS og andre kommunikasjonsformer overtar helt. Jeg gleder meg storligen over bruk av bilhorn, uhemmet hoing over calle´r eller avenidas, når en kompis trenger en gladmelding, eller en señora fortjener et kompliment. Musikalitet, følelser og mellommenneskelig kommunikasjon. Stor stas. Latinos!

En venn av meg lanserte uttrykket om at «den korteste veien mellom to mennesker er et smil». Han skulle bare visst hvor nære vi er her.

Solen er fortsatt høyere, og menneskene varmere, her jeg sitter på en benk jeg har begynt, om enn litt forsiktig, å kalle «min». Helt fra barnsben har jeg hatt en dragning til sjøen og livet på kaia. Så også når jeg lever her sør. Her kan jeg fortsatt oppleve en miljø hvor båt er noe langt mere enn en industriell konstruksjon som kommer for å losse og laste, og deretter å dra sitt kjølvann i en ny retning. Her vedlikeholdes båter, de drar ut på fangst, leverer last, og litt lengere bort på kaia, et det stort minnesmerke over de som ikke kom tilbake. Unger kommer hoijende ned på kaia når pappa kommer til land, eller de henger i skjørtekanten til mor når de følger far til båten før den skal ut på nattlig fiske. Havna er sentral i deres liv, fra vugge til grav.

Continue reading Landligge….og litt om kommunikasjon.

Advertisements

Til slagteren.

«Nå må du ikke glemme ribba flere ganger!». Jeg kunne høre at fruen nærmet seg desperasjon. Nei, i dag måtte jeg få til dette. Jeg er ingen ribbeekspert, og klarer vel til nød å varme opp en ferdigstekt ribbebit, dog med stor sannsynlighet for at den da blir seig, eller for kald. Tro meg. Jeg har forsøkt flere ganger. Men å bestille! Det måtte jeg da være kompetent til.

Å tenke på ribbe til jul nå i september er, for meg, naturstridig. For det første så hater jeg rett og slett all opphausingen av julen og dens «tilbehør» fra tidlig på ettersommeren.

For det andre viste gradestokken 34 røde, noe som heller ikke bidro til at ribbebestilling lå aller fremst i panna. På den annen side visste jeg at akkurat det, ikke var noen god unnskyldning å føre til torgs på telefonen i kveld. At det hadde vært for varmt. Slagter Jens måtte avlegges en visitt I DAG!

Kalimaen som hadde ligget over området de siste dagene, var heldigvis i ferd med å lette. Varme, høy luftfuktighet og litt vind, passer meg godt. Tar du vekk vinden og legger til litt finpartiklet sand fra Sahara i stedet, har jeg det stikk motsatt.

Continue reading Til slagteren.

Undringstimen – magi?

Jeg slutter aldri å undre meg. Heldigvis. Jeg har alltid undret meg over menneskers ondskap og godhet, kjærlighet og hat. Andre menneskers gudstro. Det være seg den som vi er flasket opp med, mer eller mindre motvillig, men også den som gjør at troende ser det som sin livsoppgave å tilintetgjøre de som heller til en annen trosretning, og det med størst mulig råskap og bestialitet.

I kveld har jeg igjen en undringstime. En stille stund hvor jeg forsøker å ta inn over meg «det store», men i det, også de små tingene som til sammen utgjør nettopp dette «det store».

Jeg har ved anledninger uttalt at jeg tilhører den første generasjon nordmenn som faktisk kan gjøre noe med været. Etter ukesvis i goretex brakte Norwegian meg til «Paradiset» igjen. Som sagt, det er mulig for mange av oss å gjøre noe med dette været. Nå etter tre dager, har rytmen begynt å sette seg, og hver kveld etter at solen har kommet under horisonten, har jeg inntatt min kjære takterrasse i godt selskap med noen vidunderlige tanniner. Undringstimen har kommet.

Continue reading Undringstimen – magi?

Og solen går sin gang……….

var det vel Ernest Hemmingway kalte en av sine mest berømte romaner. 70 år senere går solen fortsatt sin gang. Heldigvis.

Her nede på Gran Canaria har dagen vært en lett blanding av syngende svarttroster og en rask tur langs kysten inn til Puerto Rico som mot normalt er et ganske trivelig sted for tiden. Utrolig. Det er tydeligvis “mellomsessong”. Skandinavene er hjemme og rydder i hagen, og søreuropeerne sitter og teller på knappene (pengene) om de har råd til å ta ferie her nede i år.

For oss som tross alt er her nede, blir ikke tilværelsen tristere av den grunn. Snarere tvert om. Smilene sitter løsere og prutningsmonnet i butikkene er større.

Var det ikke Halvdan Sivertsen som sang at “de e langt inn til hjerta med klær på”? Den mannen kan sette ord på mangt og mye..

Et bilde fra den berømte Playa Amadores som ligger en 15 minutters spasertur “hjemmefra” viser at det er godt om plass for tiden.

Generasjonsskifte under en høyere vintersol.

De var ikke vanskelige å få øye på på dagtid. Store ”solhatter”, mørke, vide klær, høyde 1,65-1,70 , og alle så ut til å være 83,5 år. Med en søppelsekk, eller noe redskap i nevene. På nattetid derimot, var de bare skygger som gled gjennom gaten. Låste seg inn en port, satte på vanning, skulle ikke vanne når solen var oppe, vann var kostbart, og grep en feiekost for å fjerne noe nedfall fra trærne. Alltid så stillfarende at Señores de noruega, ikke skulle våkne.

”Vår” utgave het Manolu, og var som de andre, et stort smil når han kom anstigende på dagtid for å hente lønn, eller diskutere et eller annet som skulle gjøres. Å diskutere var for øvrig en utfordring når ingen av deltakerne kunne i det minste ett felles språk, og hørselen ikke var Manolus sterkeste side. Analfabetismen hos hans generasjon gjorde det ytterligere krevende å kommunisere. Å skrive ned ting som skulle gjøres, kjøpes, eller huskes av andre årsaker, kunne man bare glemme.

Skulle man ha kontakt med han, var en telefonsamtale det man måtte ty til, og var man direkte uheldig traff man på både et barnebarn, et barn og mor selv, før Manolu ansluttet seg til telefonrøret. Slik var det der i gården. De var vel n’te generasjon småbønder, med noen åkerlapper litt lengre nord på øya, hvor de hadde sauer og geiter, og mye manuelt arbeid under solen.

Selv syntes jeg det var vanskelig å forholde meg til en gammel kar med et stort smil mitt i sitt læraktige ansikt, hvor en masse høflighetsfraser, tror jeg, fremkom med stor hastighet. At mye var ”bueno” var lett å forstå, men det var også omtrent det eneste.

Hvis jeg var alene i huset når han stakk innom, sleit jeg fælt. At ikke jeg kunne et ord spansk den gang, var slett ikke hans problem. Han kompenserte for min kunnskapløshet ved å øke lydnivået. Jeg hadde lært at jeg kunne dempe han ved å tilby et glass aqua fria, som han smilende inntok, for så å gå i gang med den videre kommunikasjonen.

Manolu kjørte oss med stor stil til flyplassen, i sin gamle Seat, og med meget god margin til fartsgrensene. “Hasta la vista”, som jeg da hadde terpet på de siste kilometerne, ble avlevert med det jeg trodde var eleganse. Og Manolu hilste oss, ikke minst familiens señorita, som hadde blitt så stoor, nesten 40, en god reise nordover.

Nå har tidene skiftet også der, og en ny generasjon har kommet frem. Her snakker vi ikke om analfabeter som bukker for sine señores, men som sine forgjengere, er også de ute etter arbeide. ”Å arbeide er min gave til Herren”, uttalte en unggutt som fikset noe for oss på spanjolenes ”juleaften”, som er den samme som vår Hellige tre kongers aften.

”Vår” nye handyman er Victor. Russisk, med norsk stefar, og bosatt der nede de siste 10 årene. Victor er tidlig i 20-årene, studerer på kveldstid, og surfer på dagtid. Da er det ikke nettsurfing det dreier seg om, men ”dans på bølger” som han forklarte meg. Her er det ikke spor av analfabetisme. Victor snakker spansk, russisk, engelsk, og kan de mest vanlige norske fiskeslagene. Victor har bankkonto, mobiltelefon, epostadresse og selvsagt er vi allerede ”venner” på Facebook.

Manolus gamle Seat er erstattet av en nyere Hyundai, og Victor, som den pasjonerte surfer han er, kjører meg til flyplassen barbent. ”Må vedlikeholde følsomheten i fotsålene”, forklarte han meg da jeg påpekte hans mangelfulle fotbekledning der vi sto ved flyplassen. Jeg fant ingen som helst grunn til å trekke dette i tvil.

Så her er vi, Victor og jeg, på Facebook. Lettere å kommunisere nå, gjøre avtaler, eller rett og slett si “hei”. Eneste ulempen er kanskje at Victor nok vil utfordre meg på spanskkunnskapene fremover. Han har allerede forsøkt seg. ¿Cómo te llamas?, sa han med et lurt smil en dag. Og fortsatte, ”now you have to answer me”. Og smilet ble ikke mindre da jeg relativt (lyn)raskt parerte med “Me llamo Willy”

Selv om Manolu hadde kunnet engelsk, har jeg vondt for å tro at han noen gang ville tatt frasen ”you have to” i sin munn sammen med oss.

Ny tid, nye mennesker. ¡Y me encanto!

Back to reality :-(

Det er bare å innrømme det; jeg er vel hjemme igjen. En ny dose ytremedisin i form av 14 dager på den store hundeøya er historie, og snøen i innkjørselen har måttet akseptere at dens overmann er tilbake. “Vel, været kan vi ikke gjøre noe med”, er jo et nokså vanlig utsagn blant de av oss som må trøste hverandre når de trønderske elementene motarbeider våre egne prefereanser. Eller kan vi det?

Da jeg sa farvel til svarttrostene og naboens nymfeparakitter her forleden, kom jeg til å tenke på at jeg vel tilhører den første generasjonen som nettopp kan gjøre noe med været. Med det mener jeg at med noen svært få unntak, avhengig av prioriteringer eller helse, er min generasjon i stand til å klatre ombord i et fly, og i løpet av noen timer forflytte oss til bedre vær. Når fjellet ikke komme til Muhammed …osv Så kanskje må vi endre uttrykket til at “været kan vi gjøre noe med, hvis vi vil”?

For å være dønn ærlig er det eneste jeg har savnet der nede under en høyere himmel, mitt kjære bredbånd. Ja, også hun jeg deler store deler av livet med da, selvsagt. En ADSL-linje, som da jeg skulle teste hastigheten, gjorde at testprogrammet svarte noe i retning av “ha-ha, tror du får resultatet i morgen en gang, zzzzzzzzz”. Og det er da man lengter hjem et liiiite øyeblikk. Sunamibølger, krigshandlinger i Libya, eller Liv Signe, blir ikke like fryktinngytende når du bruker en time for å få med deg en halvminutts videosnutt. Spesielt var det et savn å ikke få med alle nyansene i damas dialekt.

Uansett, nå er det back to reality, og årsaken til at snøen har lavet ned som Märthas engler fra vilden sky, er vel bare for “å gjøre min glade hjemreis dobbelt rik ved det”.

Å holde seg borte fra desken en tid, ser jeg virker positivt på “opplaget”. Det er ikke få nye abonnenter som har meldt deg. Artig!

Me sjåast!