Tag Archives: Luftforsvaret

Kjell og jeg mimrer – 2

Da historien om Grev von Rosen satte både nerver, side- og høyderor, i sving over Østmarka.

Jeg vet ikke hvem av oss som nevnte det. Arne eller jeg? Jeg tror det var Arne…..

Som tidligere fortalt (Petterøe-affæren) måtte Arne og jeg i et hasteoppdrag fra Kjeller til Rygge, for å hente noen prøver for videre analyser. Til vår store glede ble vi fraktet til og fra, med militært skolefly av typen Saab Safir. Joda, svenskene kunne det der med å bygge fly allerede den gang.

Saab_91C_01

På vei tilbake var det Arnes tur til å fly, mens jeg ble plassert i det tredje setet, som var på en seterad bak de to foran. Og der satt jeg, og holdt en av Arnes cryogenbeholdere, en stålbeholder med flytende oksygen, på fanget.

Turen forløp rolig og fint. Nydelig vær, og Arne var en stødig pilot. Slike fly fløy «etter terrenget», dvs. man hadde visuell kontakt med hvor man var. Høyden var med andre ord slik at turen var veldig artig, og skulle det vise seg, spennende. Man kunne nesten se om blåbæra var moden der nede. Korteste vei tilbake til Kjeller ga en rute som gikk over Østmarka og ned mot innsjøen Øyeren, for innflyging fra sørøst. Da Arne akkurat begynte å føle at dette var til å beherske, kom spørsmålet «var det ikke slike fly Von Rosen brukte i Biafra?» Så var vi i gang.

Men først en liten innføring i Grev von Rosens meritter. Sånn for bakgrunnens skyld.

rosen_mini

Du har kanskje aldri hørt om Grev von Rosen? Nei, det var ingen eventyrfigur. Han var reell nok, men samtidig både eventyrlig og en eventyrer.

Historien om greven i all kortfattethet:


Carl Gustaf von Rosen var en svensk greve, flyver og grunnlegger av Etiopias Flyvåpen under Haile Selassie, og en av pionerene i svensk luftfart.

Von Rosen var, som man kan ane, en rikmannssønn som, jeg gjetter, ikke ble helt etter sine forfedres forventninger. Han tok sitt flysertifikat som 24 åring og begynte med flyoppvisninger. Nokså snart etter kastet han seg ut i det han nok selv så som oppgaver i «det godes» tjeneste. Ambulanseflyger for Røde Kors i Etiopia, bombeoppdrag for finnene mot sovjetiske tropper i Vinterkrigen, og sist, men ikke minst, han klarte både å fremskaffe et lite flyvåpen til den lille afrikanske staten Biafra, og bidro til å sette deler av Nigerias flyvåpen ut av spill og slik påvirket en grusom krigs videre gang.

Dette lille, og meget spesielle flyvåpenet til Biafra, bygget han opp ved å eksportere fly av typen Saab, utrangerte skolefly fra Sverige, til Frankrike, og bygde de om til å kunne ta med raketter for å skyte mot fiendtlige mål.


Nok om von Rosen! Men det var altså med bakgrunn i dette, at Arne, noen hundre meter over tretoppene i Østmarka, kom med spørsmålet om ikke dette flyet var av samme type som von Rosen førte krig med i Biafra. En kan vel si at spørsmålet ble hengende «i lufta» i kun sekunder, før vi alle hang i lufta.

Vår pilot var av «cowboytypen», en type det var en del av i luftrommet i den tiden. Han overtok kontrollen fra Arne, og der og da fikk vi en innføring i “flyets fantastiske egenskaper”, som han uttrykte det. Vi fulgte dalsøkkene, vi lå i høyde med tretoppene på begge sider. Et sted stupte vi ned mot et lite vann hvor det satt en mann og en dame i en liten robåt, med fiskestenger, og etter hvert, frykt i blikket, der vi kom stupende ned mot de. Jeg kom plutselig på at den samme piloten hadde fått spørsmål fra feltpresten (!) da vi ankom Rygge om flyet oppførte seg pent i dag. Det hadde vært noe motortrøbbel dagen før. Akkurat det var visst glemt nå. Ikke av meg. Jeg håpet bare at piloten heller ikke hadde glemt alt om kraftlinjer, og at vi ikke var i Biafra.

Etter noen av de mest nervepirrende minuttene jeg har opplevd i et fly, steg vi opp, kom oss over en åskam, og der var Øyeren foran oss. Blank og fin i ettermiddagssola. Resten var ren rutine. Overtid på laboratoriet, sykkelen hjem til hybelen, og forsøke å sove.

“Joda, han von Rosen, var jo en av de store heltene i luften sent på 60-tallet” sa Kjell, og ristet på hodet. “Ja, det var tider”. (..og hadde jeg ikke skrevet den ned, hadde også denne historien fått sin plass i den store glømmeboka).

Advertisements

Kjell og jeg mimrer – 1

F5

Tobakk satte jagerflyene på bakken (En meget spesiell dag på jobben.)

«Så du har kontakt med han Hove-Ødegård fortsatt, ja? Knoll og Tott husker jeg at vi kalte dere.» Et forsiktig smil bredte seg over ansiktet. Kjell hverken var, eller er, den som tar unødige sjanser på å støte folk. «Stemmer nok det, ja», måtte jeg også erindre. «Det var en tid med mye moro i en streng organisasjon som Luftforsvaret.» «Men» hevder jeg, «det var da mange nok komiske innslag i hverdagen der på Kjeller uten at Knoll og Tott måtte arbeide hardt for å skape dem».

«Ja, var ikke dere involvert i Petterøe-affæren også?» spurte Kjell, og så var vi i gang.

En vakker sommerdag gikk ble det slått alarm på Kjeller. På Rygge flystasjon ved Moss, hadde man oppdaget noen merkelig fibre i en prøve av hydraulikkolje fra en F5, Freedom Fighter. Som ett av de viktigste grepene for å unngå tilstopping i hydraulikksystemene i flyet, ble det jevnlig tatt prøver fra flyene, hvor man spesielt sjekket for partikler i oljen. Prøvene ble tatt etter strenge rutiner, og på spesialrensede flasker. Her skulle det ikke være tvil om at forurensningen kom fra selve oljen.

Nå hadde vi altså funnet noen merkelige, lange, brune fibre, i en av de innsendte prøvene fra Rygge til oss på laboratoriet på Kjeller. Etter en relativt rask rådslagning ble det meldt alarm til Rygge, og de flyene som var i luften, tror det var 4 eller 5 tykker, ble øyeblikkelig tilbakekalt til basen, og alle prosedyrer for krisehåndtering igangsatt. Kollega Arne og jeg måtte raskest mulig ned til Rygge for å forsøke å avklare hvor forurensingen kom fra. Et eget fly ble sendt opp for å hente oss to, samt en del utstyr vi måtte ha med. Continue reading Kjell og jeg mimrer – 1