Tag Archives: Norwegian

Undringstimen – magi?

Jeg slutter aldri å undre meg. Heldigvis. Jeg har alltid undret meg over menneskers ondskap og godhet, kjærlighet og hat. Andre menneskers gudstro. Det være seg den som vi er flasket opp med, mer eller mindre motvillig, men også den som gjør at troende ser det som sin livsoppgave å tilintetgjøre de som heller til en annen trosretning, og det med størst mulig råskap og bestialitet.

I kveld har jeg igjen en undringstime. En stille stund hvor jeg forsøker å ta inn over meg «det store», men i det, også de små tingene som til sammen utgjør nettopp dette «det store».

Jeg har ved anledninger uttalt at jeg tilhører den første generasjon nordmenn som faktisk kan gjøre noe med været. Etter ukesvis i goretex brakte Norwegian meg til «Paradiset» igjen. Som sagt, det er mulig for mange av oss å gjøre noe med dette været. Nå etter tre dager, har rytmen begynt å sette seg, og hver kveld etter at solen har kommet under horisonten, har jeg inntatt min kjære takterrasse i godt selskap med noen vidunderlige tanniner. Undringstimen har kommet.

Continue reading Undringstimen – magi?

Advertisements

Jan

Det var noe kjent, men samtidig ubestemmelig over skikkelsen. En slank gammel mann som var blitt hjulpet ombord med rullestol. Selvsagt var det en som måtte, ja bare MÅTTE ha plassen sin ved vinduet slik at han som allerede satt i midtsetet, og hadde store problemer med bevegeligheten, måtte reise på den stive kroppen og ta seg ut i midtgangen. Det var lett å se at det var med store smerter. Det var også lett å se at det kom til å bli en masse ledige seter, men cabinpersonalet var for opptatt med å beundre hverandres øyenskygger og ditto, til at de orket å bry seg

Ved innsjekkingen på neste flight, ser jeg den samme karen bli hjulpet om bord. Noe murret oppe i mine grå, også denne gangen. Det slo meg at dette kunne være menneskeliggjøringen av et photoshoparbeide. Et ansikt med kjente smilerynker og blå øyne, lagt inn i en for meg ukjent bakgrunn.  «Har du billetten klar» spurte han som trillet, og det var da jeg hørte svaret, at jeg fikk enda ett element på plass. Stemmen! En stemme jeg ikke har hørt siden 1983. Der var den igjen. Denne gang pakket inn i et menneske jeg ikke kjente? Kan man låne bort både smilerynker, øyne og stemme?

Continue reading Jan