Tag Archives: Spania

Generasjonsskifte under en høyere vintersol.

De var ikke vanskelige å få øye på på dagtid. Store ”solhatter”, mørke, vide klær, høyde 1,65-1,70 , og alle så ut til å være 83,5 år. Med en søppelsekk, eller noe redskap i nevene. På nattetid derimot, var de bare skygger som gled gjennom gaten. Låste seg inn en port, satte på vanning, skulle ikke vanne når solen var oppe, vann var kostbart, og grep en feiekost for å fjerne noe nedfall fra trærne. Alltid så stillfarende at Señores de noruega, ikke skulle våkne.

”Vår” utgave het Manolu, og var som de andre, et stort smil når han kom anstigende på dagtid for å hente lønn, eller diskutere et eller annet som skulle gjøres. Å diskutere var for øvrig en utfordring når ingen av deltakerne kunne i det minste ett felles språk, og hørselen ikke var Manolus sterkeste side. Analfabetismen hos hans generasjon gjorde det ytterligere krevende å kommunisere. Å skrive ned ting som skulle gjøres, kjøpes, eller huskes av andre årsaker, kunne man bare glemme.

Skulle man ha kontakt med han, var en telefonsamtale det man måtte ty til, og var man direkte uheldig traff man på både et barnebarn, et barn og mor selv, før Manolu ansluttet seg til telefonrøret. Slik var det der i gården. De var vel n’te generasjon småbønder, med noen åkerlapper litt lengre nord på øya, hvor de hadde sauer og geiter, og mye manuelt arbeid under solen.

Selv syntes jeg det var vanskelig å forholde meg til en gammel kar med et stort smil mitt i sitt læraktige ansikt, hvor en masse høflighetsfraser, tror jeg, fremkom med stor hastighet. At mye var ”bueno” var lett å forstå, men det var også omtrent det eneste.

Hvis jeg var alene i huset når han stakk innom, sleit jeg fælt. At ikke jeg kunne et ord spansk den gang, var slett ikke hans problem. Han kompenserte for min kunnskapløshet ved å øke lydnivået. Jeg hadde lært at jeg kunne dempe han ved å tilby et glass aqua fria, som han smilende inntok, for så å gå i gang med den videre kommunikasjonen.

Manolu kjørte oss med stor stil til flyplassen, i sin gamle Seat, og med meget god margin til fartsgrensene. “Hasta la vista”, som jeg da hadde terpet på de siste kilometerne, ble avlevert med det jeg trodde var eleganse. Og Manolu hilste oss, ikke minst familiens señorita, som hadde blitt så stoor, nesten 40, en god reise nordover.

Nå har tidene skiftet også der, og en ny generasjon har kommet frem. Her snakker vi ikke om analfabeter som bukker for sine señores, men som sine forgjengere, er også de ute etter arbeide. ”Å arbeide er min gave til Herren”, uttalte en unggutt som fikset noe for oss på spanjolenes ”juleaften”, som er den samme som vår Hellige tre kongers aften.

”Vår” nye handyman er Victor. Russisk, med norsk stefar, og bosatt der nede de siste 10 årene. Victor er tidlig i 20-årene, studerer på kveldstid, og surfer på dagtid. Da er det ikke nettsurfing det dreier seg om, men ”dans på bølger” som han forklarte meg. Her er det ikke spor av analfabetisme. Victor snakker spansk, russisk, engelsk, og kan de mest vanlige norske fiskeslagene. Victor har bankkonto, mobiltelefon, epostadresse og selvsagt er vi allerede ”venner” på Facebook.

Manolus gamle Seat er erstattet av en nyere Hyundai, og Victor, som den pasjonerte surfer han er, kjører meg til flyplassen barbent. ”Må vedlikeholde følsomheten i fotsålene”, forklarte han meg da jeg påpekte hans mangelfulle fotbekledning der vi sto ved flyplassen. Jeg fant ingen som helst grunn til å trekke dette i tvil.

Så her er vi, Victor og jeg, på Facebook. Lettere å kommunisere nå, gjøre avtaler, eller rett og slett si “hei”. Eneste ulempen er kanskje at Victor nok vil utfordre meg på spanskkunnskapene fremover. Han har allerede forsøkt seg. ¿Cómo te llamas?, sa han med et lurt smil en dag. Og fortsatte, ”now you have to answer me”. Og smilet ble ikke mindre da jeg relativt (lyn)raskt parerte med “Me llamo Willy”

Selv om Manolu hadde kunnet engelsk, har jeg vondt for å tro at han noen gang ville tatt frasen ”you have to” i sin munn sammen med oss.

Ny tid, nye mennesker. ¡Y me encanto!

Advertisements

Takk, sei ho!

Det er noe stusslig å komme tilbake til sitt fødeland etter noen uker i Spania. Og nei, jeg tenker ikke bare på været.

Med skråblikket i beredskap var jeg i dag på et såkalt supermarked for å etterfylle litt i spiskammerset. Der sitter det 4 kassadamer/-herrer og vanen tro spør de hver eneste kunde om man ønsker kvitteringen. Litt rart at det egentlig er noe å spørre om i en tid hvor myndighetene oppfordrer oss til å få kvitteringer for alt vi betaler for, og vi rett utenfor døra kan bli innhentet av en vekter som lurer på om vi kanskje har mere i posen enn vi har betalt for. La nå det ligge. Det jeg reagerte på var at ordet takk har blitt borte.

I Spania venner selv en trønder seg fort til (u)vaner som å inkludere ord som takk (gracias), kan jeg være så snill (por favor), eller unnskyld (por favor eller perdone). At de i tillegg benytter, det som i Trøndelag ville blitt oppfattet som “flottenfeiersk” (nytt ord?) , señor når de snakker til meg, gjør ikke samtalen mindre trivelig.

Men så til vår hjemlige butikk i dag. Jeg merket meg at av 4 kunder foran meg, og 3 i nabokassen, svarte samtlige enten nei eller ja, på spørsmålet om de ville ha kvitteringen. ordet takk var fullstendig fraværende.

Etter å ha kommet hjem og prekvirert varene, begynte jeg å tenke “stort”. La oss si at det i gjennomsnitt tar 3 minutter å betjene én kunde. I den butikken jeg var er det 6 kasser, men la oss si at bare 4 er ca 100% belagt. La oss videre anta at butikkens åpningstid er fra 09 til 21 dvs. 12 timer. Det betyr at i denne butikken får 960 kunder dette spørsmålet om kvitteringen hver dag. I løpet av en uke 5760 kunder, og i løpet av et år ikke så langt unna 300.000 kunder. Det var det jeg mente med å tenke stort. Så til saken. Fraværet av ordet takk må da representere en hittil ikke tenkt på, i hvert fall ikke av meg, effektiviseringsgevinst?

300.000 ganger pr. år slipper man lydforurensningen av ordet takk. Med et stadig større innslag av presenile, som må tenke seg om en ekstra gang for å finne ordet. Med stadig flere såkalte nye landsmenn som også må lete i hjernekista for å finne ordet, skjønt de har vel av kulturelle årsaker lært seg ordet takk som et av sine aller første norske ord, vil dette bety raskere avvikling av våre handlerutiner. Butikkene kan kanskje snart kutte inn på åpningstidene, og like mange av oss kan handle like mye allikevel. Tror ikke mange har tenkt på dette nei!

Med svineinfluensaen, som jo ble en stor skuffelse for helsemyndighetene, friskt i minne, kan man jo bare tenke seg til hvilken utbredelse denne ville fått dersom 4,9 millioner nordmenn skulle gått omkring og sagt ordet takk rett opp i ansiktet på hverandre. Det er bokstaven T som er problemet. Den uttales av de fleste av oss, hvis man ikke benytter seg av tegnspråk, med en liten, men effektiv, utblåsning mellom fortennene. Bare prøv selv så forstår du hva jeg prøver å si. Her skal jeg ikke gå i volumberegninger, selv om også det ville vært interessant, men bare konstatere at 300.000 stk takk, bare i “min” butikk, nok ville ført til at innkjøpet av vaksinen i 2010 ville vært mye lettere å forsvare.

Av ulemper ved å fjerne dette, for oss nordmenn så uvesentlige ordet, vil jeg bare nevne én. Vi blir feitere av det! Det er nemlig ikke lite hverdagsmosjon, eller kvardagsmosjon som Yngvar ville sagt, vi går glipp av. En akseptabel uttale av ordet krever nemlig, uten at vi legger merke til det, det er jo det som er det fine med hverdagsmosjon, at et utall muskler og sener beveges. Ved å utelate ordet kan vi positivt si at vi sparer energi som vi  i stedet kan bruke til å slå floke innendørs, og dermed bidra til å redde kloden. Men, og her er det all mulig grunn til å rope et varsko, er vi ikke veldig forsiktige her, og kompenserer for aktivitetsbortfallet, blir vi rett og slett feitere av det!

Takk, sei ho!

Erlend og Marie var to små nabobarn av oss for en par mannsaldre siden. Erlend var en støttende storebror på hele 4 år, mens Marie nok fortsatt var i den alderen da ordforrådet var sparsomt. Hvis de for eksempel en dag fikk hver sin is, sa Erlend takk, og tilføyde raskt på vegne av sin søster; “takk sei ho!”.

Lurer på hvordan Erlend er i dag?

Takk for at du har hengt med helt hit!