Tag Archives: Stjørdal

Høyt henger de, men sure er de ikke. Om shoefiti.

Sure nei!

Nå kan selv Stjørdalingene kose seg med sko på snor. Et par steder i byen henger nå sko på kraftledningene. Skulle forresten bare mangle. Vi følger da med. Eller følger etter?

Urban Dictionary har følgende definisjon av fenomenet: The artistic expression of slinging shoes tied together by their laces over power lines. Wikipedia har en noe mere utfyllende artikkel

Ved en skole i Moss har FAU blitt bekymret. “Det er riktig at noen foreldre har tatt dette opp med skolen. Senest i felles FAU-møte på Hoppern skole ble dette med skoene nevnt. Vi har ingen grunn til å tro at det foregår noe salg av narkotiske stoffer her ved skolene, det er fungerende rektor Jens Kristian Aamold som sier dette til Moss Avis.
Han opplyser videre at skoene har hengt i strømlinja foran skolen i minst to år. – Jeg har hele tiden tolket det som om det har vært sko som er kastet opp der for at noen skulle ha moro. Skulle vi oppdage noe annet tar vi selvfølgelig kontakt med politiet, slutter rektoren. ”

Det verserer mange mulige tolkninger av skoene i høyspentledninger. Alt fra symboleffekt for brorskap, en seksuell erobring, at det kan bety en oppgradering fra skolen, eller en bryllupsfest. Det hevdes også at det var en handling amerikanske militære gjorde etter avtjent tjeneste. De rett og slett kastet støvlene sine opp i en ledning for å markere at de da var ferdig med det militære livet. En ting er i hvert fall sikkert og det er at det er et verdensomspennende fenomen. Det henger sko i kraftledninger over hele verden og noen steder forbindes dette med et salgssted for narkotika.

Vel så vet vi det. Noen av de skoene jeg har sett ser nokså nye ut, og slik sett kan en jo mistenke skoselgere for å stå bak, for på sin måte å “pushe”, ikke salget av dop, men av sko. Vi får nyte dette mens vi kan. Stadig flere strømledninger legges jo i bakken her til lands.

Advertisements

Joda, verden kan være rettferdig!

Sindig som jeg er, er det langt mellom at jeg bryter ut i jubelgrynting allerede før klokka 8, og kun i starten av den tredje kaffekoppen. Men i dag skjedde det.

Nyhetsoppslaget om Fylkesmannens opphevelse av dispensasjonssøknaden for å ta barnehagen i bruk, til tross for at den er bygget 1,5 etasje høyere enn tillatt, er noe jeg har ventet og håpet på i et halvt år nå. Jeg er på ingen måte personlig berørt av “overgrepet”, men har latt følelsene mine boltre seg i fri dressur over dette stjerneeksemplet på politisk unnfallenhet. Når godkjennelsen i tillegg er opphevet pga inhabilitet hos Øistein Teigen (KrF), som leder (!) av plankomiteen, bidrar dette til å kaste en ekstra glans over saken. Teigens sønn er ansatt i barnehagen, og “Gutteklubben Grei” har en avlegger også i det lokalpolitiske Stjørdal.

For de som ikke kjenner saken kan følgende innslag være en nyttig ballast.

Det som er mest skremmende ved saken, er at den viser hvordan naboer kan få redusert både sin personlige formue og sin livskvalitet på grunn av politisk unnfallenhet. Hvilken lokalpolitiker tar sjansen på å sette foten ned i en sak som gjelder 110% barnehagedekning? Barn er for norske lokalpolitikere det samme som kyr for hinduer, hellige.

Naboene som er skadelidende, er stort sett i pensjonistalderen, heldigvis med ett unntak, den lokale banksjefen, Inge Grøntvedt. Uten han er jeg redd de ikke hadde fått noen særlig oppmerksomhet, og heller blitt feid under teppet i rådhuset. Grøntvedt er en størrelse å regne med når regnskap skal gjøres opp.

I dag ville være en helt grei dag å få Årsavgifta på bilene brakende ned i postkassa. Nå har jeg så mye ekstra positivitet at det skulle holde helt til postmannen har passert…  

Hurra for dagen, og sola, og deg og meg!  Nå må jeg jaggu brygge mere kaffe…..  🙂 🙂

Forby tomgangskjøring!

Endelig begynner kritiske røster å heve seg omkring fenomenet tomgangskjøring. I 15 grader blå synes det som om garasjen ikke er et egnet sted for bilen. Av en eller annen grunn synes det langt mere komfortabelt å gå ut  30-40 minutter før avreise for å starte opp motoren. Isfrie ruter er man jo pålagt å ha. Noe påbud om vett i skallen har jeg desverre aldri sett.

Hvor ble det av det avanserte trikset med å legge en avis på frontruta med viskerne utenpå? Ikke alle aviser er digitale vel?  Hvor ble det av det trikset man vokste opp med i en tid hvor hver familie hadde max én bil, og garasje var noe man tok seg råd til når man ble pensjonist; legge en liten fillerye/matta over frontruta, viskerne utenpå, og endene sikret inn i fordørene? At vettet er noe ujevnt fordelt har vi visst lenge, men at det skal være så til de grader fraværende hos mange… Ekstra ille blir det når den påfølgende kjøreturen strekker seg over 1-2 kilometer.

Irritert? Nei, forbanna!!

Som turister i de deler av verden hvor det stort sett er varmere enn hos oss, mopedene litt flere og smilene litt rausere, ser vi det som eksotisk når gateselgerne har fyrt opp bålet sitt og selger kortreist mat rett fra et gryta. Her i min del av verden, hvor kulda rår, mopedene om ikke annet er parkert og smilene er vanskelige å få øye på langt innenfor gortexen, har vi også et “eksoSisk” innslag av gateselgere. Det skal nemlig ikke mye ledig mark til her før en gateselger rigger seg til med bilsalg. Ofte parallellimport . Også disse må varme opp varene, må vite. Slik også hos Westgård bil (hvis du klikker på linken så la deg ikke narre av bildene. Lokalene ble revet for et par år siden.)

Onsdag før nyttårsaften skulle det tydeligvis gjøres et skikkelig nyttårssalg, og et utall biler ble startet opp for avtining og oppvarming. På bildet ses bare én rekke av salgsutstillingen. Håper inderlig at handelen gikk dårlig.

Jo, vi må nok tenke på tomgangsforbud her til lands også.

Gateselgeren har varmet opp varene.

Ut på tur, noen ganger sur!

Tanya og jeg tok oss en skogstur i dag. Tanya er ikke helt seg selv etter at løpetida nå har vart i snart 2 uker. Selv har jeg vel aldri (?) helt vært meg selv i den perioden av året da solen såvidt gløtter over kanten sånn fra dugurdsleite og utover. Nok om det. Solsnu og fint vær burde gi oss begge påfyll av energi nok til å komme oss gjennom en ny dag med Sissel og andre nisser i alle kanaler. Turen gikk mot skianlegget i Klempen, et anlegg som i  stor grad er tuftet på innsatsen fra et engasjert lokalmiljø. Her er det lagt ned et hav av dugnadstimer fra store og små. Anlegget har blitt ett av de flotteste i søndre del av Nord-Trøndelag og er flittig i bruk , ikke minst til rekruttering. Hopp, skiskyting og langrenn, for å nevne noen av vinteraktivitetene.

Som hundeeier bruker jeg dette området flittig, året rundt. Her kan du møte elgen en tidlig morgen, haren har sitt å bestille mellom gran- og furustammene, og er du heldig kan du skimte et rådyr som skotter bort på deg før det konkluderer med at det heller ikke denne gang er anledningen for å stifte et nærmere bekjentskap, og tar nærmeste retrettvei ut av situasjonen.

Nå viser det seg at også i et lokalmiljø som vårt, kan det private initiativ gi ganske forskjellige utslag. Ca 150 meter fra selve adkomsten til skistadion har en lokal entrepenør bidratt på sin egen måte. Wikipedia påstår at ” (…..) Ordet entreprenør brukes i dagligspråket  om en som setter igang prosjekter eller tiltak og dermed nokså likt bruken av ordet gründer“. “Setter i gang”? Her ser det mere ut som om situasjonen rett og slett er frosset, med god assistanse av tyngdekraften.

Skatval badet i lav vintersol.

Historien viser ofte til den berømte tredjegenerasjonen som setter ting over styr. Her har annengenerasjonen knapt tatt sertifikatet, og har allerede bidratt med sann dugnadsånd og velutviklet estetisk sans til det som sikkert skal bli et eksta trekkplaster til vårt flotte skianlegg.

Forbanna? Jeg? Gjett…………